Så er det på ‘an igjen… Den store valfarten
Politikerval(g)farten er i gang
Akkurat i disse dager er det mange politikere som med et haleheng av journalister oppsøker diverse sykehjem og institusjoner for å snakke med et fåtall beboere de ikke kjenner. Det er høysesong for politikerbesøk, og de folkevalgte er inne i en svært hektisk og heseblesende periode med offisielle institusjonsbesøk.
Det er på sensommeren det skjer, i slutten av august og i begynnelsen av september. Det er tid for den store politikerval(g)farten til sykehjemmene. Men bare hvert annet år, for slike begivenheter har en lei tendens til å falle sammen med valgkampene. En skulle tro at politikerne hadde massevis av tid ellers i året, men nei, når det stunder til valg, først da er det mange av dem som med ett opplever en akutt trang til å besøke et sykehjem, en omsorgsbolig, et nedleggingstruet sykehus etc.
Særlig sykehjemmene synes å ha en enorm tiltrekningskraft på politikerne, folkevalgte som med ett føler en desperat trang til å gjøre en god gjerning, vise at de bryr seg, og at de på ingen måte har glemt de gamle og syke. Men politikerbesøkene kan aldri skje i det stille, de må alltid foregå med et følge, ikke av sikkerhetsvakter, men av et kobbel journalister. For begivenheten må selvsagt dekkes, ellers har det ingen hensikt, en slik sjeldenhet kan ikke gå upåaktet hen.
Politikernes store omsorg for sykehjemsbeboerne har dessverre en lei tendens til å foregå i forutsigbare rykk og napp. Dvs. annethvert år og alltid rett før et valg. I år topper politikerbesøkene seg mandag 14. september, og deretter blir det brått slutt. Trangen til å besøke institusjonene avtar umiddelbart, sykehjemmenes magiske tiltrekningskraft på politikerne får bråstopp fra denne dato. Akkurat som når en bryter slås av.
At politikerne ikke har særlig mye tid 14. september, har jeg en viss forståelse for. (Hvis en da ser bort fra partifellene som er travelt opptatt med å kjøre sykehjemsbeboere og andre pleietrengende til og fra stemmelokalene.) Den 14. september har politikerne mye annet viktig arbeid som må gjøres, som det å telle stemmer og delta på valgvake. Men så skulle en tro at dagene etterpå ville passe bedre. Men nei… de folkevalgte må jo komme seg etter valgvaken, og så er det mange andre gjøremål som venter. Det skal fintelles, mandater fordeles, komiteer utnevnes, taburetter bestiges, rådgivere og funksjonærer tilsettes, osv. Sånt tar masser av tid. Og siden sykehjemmene fikk så mye oppmerksomhet i valgkampinnspurten, fins det mange andre områder som er blitt forsømt mens politikerval(g)farten sto på som verst. Så da er det vel ikke mer enn rett og riktig at fokus blir endret etter valget – til andre og viktigere saker.
Dermed tar det nøyaktig to år til neste gang sykehjemmene blir interessante å oppsøke for politikerne – men bare dersom pressen blir med. Alltid med pressen til stede. For sjeldne besøk bærer jo preg av å være en begivenhet, og slikt har pressen sans for, f.eks. noe så sjelden som at en politiker forviller seg inn på et sykehjem…
Men… mon tro om ikke politikerne forregner seg litt, eller undervurderer sitt publikum… For gamle mennesker har levd en stund og har mye livserfaring og kompetanse, og de er ikke dummere enn at de forstår politikernes vikarierende motiv. Så det er ikke sikkert at det blir noen særlig stemmefangst når det kommer til stykket. For en skal ikke undervurdere et menneske som har levd et langt liv og som har vært ute diverse vinterdager før. Slike folk tar ikke til takke med knapper og glansbilder…
Vær så snill… Gi oss politikere som holder seg borte fra sykehjemmene i valgkampinnspurten, gi oss politikere som stiller opp og bryr seg ellers i året, for å ta et tak – for kunne være til glede og trøst for beboerne. Og vær så snill; la slikt skje uten at en eneste journalist er til stede for å dekke initiativet, for jeg blir kvalm av slike kyniske politikerstunt i ukene før det norske folk skal gå til stemmeurnene…
NB! I tiden frem mot valget, 14. september, vil jeg presentere de ni største partienes syn på den store forskjellen det er i skole-Norge når det gjelder ressursbruken innenfor sammenlignbare kommuner; en kommune kan bruke tre ganger så mye på skole som det andre gjør, osv.. Ni partier har svart på mine spørsmål angående forskjellsbehandlingen, og i tiden som kommer får du vite hvilket syn de ulike partiene har på dette.