Hundeliv
Valpe-rapport Dag 5
Kan denne energibunten og moroklumpen bli stueren, læres opp til å være alene – og tåle bilturer…?
«Vi skal forhåpentlig få Kompis stueren i en feidrei, dvs. noen ukers tid – kanskje en måned. Det kommer an på hvor godt teamarbeid det blir på oss.» Slik ordla jeg meg like før vi hentet valpen Kompis.
Nå er han i sitt femte døgn hos oss, og jeg vet ikke helt hva skal mene. Kan det virkelig være så enkelt å få denne viltre krabaten stueren? Det sies at Shetland Sheepdog er en meget lærevillig rase, så det gir jo et visst håp, men akkurat nå er Kompis en uforbederlig livsnyter som ikke synes å ha en eneste bekymring. Absolutt alt er like gøyt, spennende – og enkelt. Som det å tisse overalt, bare en føler trang til det.
Det berømmelige valpetoalettet som jeg skrev om for litt siden, har så langt vært bortkastede penger. Selv om Kompis omtrent ikke har vært overlatt til seg selv, og vi har holdt ham under kontinuerlig observasjon og oppfølging for å registrere ethvert tilløp til det å ville lette på trykket, så har vi bare lykkes i beskjeden grad. I hvert fall er det ikke mye å skrive hjem om…
Storsjarmør som vet at han er det
Men vi gir ikke opp, vi prøver å gjøre alle de riktige tingene, og sakte, men sikkert, vil Kompis skjønne hvordan han skal innrette seg innenfor husets fire vegger. Vi har hatt hund før, så dette er ikke nytt for oss, men vår lille Shetland Sheepdog valp er betydelig mer leken og spretten, energisk og turbo, morsom og keitete – enn noe annet dyr vi har hatt i hus. Kompis er utrolig kjærlig og snill, og hans ømme blikk kan trolig få det mest forknytte og bitreste menneskesinn til å mildne. Kompis er en storsjarmør, og jeg føler at han vet det.
Ett er i hvert fall sikkert, det går ikke an å bli sint på en sånn herlig, liten, leken, kjærlig, godhjertet skapning – uansett hvilke fantestreker han måtte finne på!
Vår forrige hund hatet bilturer. Dette vil vi styre unna med Kompis…
Selv om vi tilbringer mye tid sammen med Kompis, blant annet for å gjøre ham stueren, må han også vendes til det å være alene. Dette gjør vi i mindre porsjoner der alene-tiden økes gradvis.
I dag har jeg tenkt å ta ham med på en meget kort biltur i det flotte buret vi har kjøpt. Ingen lang kjøretur, bare noen få minutter (kanskje enda kortere). Så er det meningen å gjenta dette de kommende dagene. Tanken er at han skal bli vant til å være passasjer i bil.
Den forrige hunden vi hadde, hatet bilturer som pesten. Dette ble etter hvert strevsomt for alle parter. Det var flere grunner til at vår afghanske mynde ikke kunne fordra bilturer; For det første hadde han alt for mye plass til rådighet bak i vår HiAce. For det andre ble det for lenge mellom hver gang han var i bil. For det tredje (og dette er noe som jeg bare tror) var det ikke smart å kjøpe hundevalp langt hjemmefra, en valp som måtte dra alene helt oppe fra Nord-Norge til Bergen. Først en lang biltur til flyplassen, så vente i transportkassen en stund, før den ble tatt om bord i flyet. Deretter en lang og utrygg flytur med påfølgende bagasjehåndtering/godsekspedering i Bergen, og endelig en tre kvarters biltur sammen med helt nye og fremmede skapninger (dvs. oss). En slik lang traumatisk opplevelse – da valpen var bare tre måneder gammel – tror jeg gjorde sitt til at hunden senere hatet alt som hadde med bilkjøring og transport å gjøre.
Slik som dette, skal det ikke bli med Kompis. Vi håper vi skal få ham til å like bilkjøring. Ikke sittende bak rattet riktignok, men i eget bur noe lenger bak i doningen.
Som jeg har skrevet før, det meste av innlæringen skjer med ros og belønning. Men noen ganger må vi også være tydelig på hva som er uakseptabelt. Da blir det å ta ham bort fra «ulovligheten», samtidig som en sier «Nei» på en rolig og bestemt måte.
Serien hundeliv fortsettes her.
[button link=»https://johnsteffensen.no/2013/04/valpefakter-mye-som-ma-laeres/» color=»coffee»] Mer om valpen «Kompis»[/button]