Ineffektive sykehus med forbedringspotensiale
Det blir hevdet at det aldri har vært bevilget så mye penger til helsevesenet i Norge, men at pengene blir brukt galt. Det er et tankekors at det er flere mennesker som arbeider i administrative stillinger på norske sykehus enn det er sykehuspersonell som jobber pasientnært (dvs. direkte med pasientene). Derfor mener mange at sykehusene må jobbe smartere og få mer ut av hver budsjettkrone.
Jeg skal ikke gjøre meg til dommer over helsevesenets pengebruk – hvorvidt det sløses med midlene eller om politikernes bevilgninger er for beskjedne tatt i betraktning behovet. Men jeg har en følelse av at noe kunne og burde ha vært gjort annerledes. Når det gjelder debatten om ineffektive sykehus, gir følgende egenopplevde hendelser grunn til ettertanke:
1: Før hjerteoperasjonen ankom jeg akuttmottaket på Haraldsplass sykehus fredag kl. 13:55. Jeg fikk straks vite at det nå var «helg» på sykehuset, og at jeg derfor måtte vente til mandag før jeg kunne få tatt et helt nødvendig belastnings-EKG (dvs. en sykkeltest på ca 7 – 8 minutter).
Jeg måtte imidlertid vente i sykehuset, jeg fikk ikke reise hjem på permisjon. Det var en riktig beslutning, det at jeg ikke fikk dra hjem i helgen, men det var heller ingen verdens ting som skjedde med meg på sykehuset fra fredag ettermiddag til langt ut på mandag. Tatt i betraktning av hvor mye det koster å ha en pasient i sykehus, var denne dødtiden neppe vel anvendte penger? Dersom døgnprisen utgjør rundt 4 000 kroner, ble kostnaden ved min tilstedeværelse ca 12 000 kroner denne ene helgen.
2: Noen måneder senere ble jeg sykehusinnlagt på nytt samme sted. Jeg hadde et håp om å få komme hjem dagen før sekstiårsdagen min, dvs. en tirsdag. Alt så ut for å legge seg til rette. Sykdommen var på retur, medisinen virket, og jeg var hele tiden oppegående i avdelingen. Jeg var bokstavelig talt klar til å dra hjem. Men så kom legen til meg og sa: «Vi vil ikke skrive deg ut før vi har tatt ekko av hjertet. Dessverre er to av de tre kardiologene våre bortreist denne uken, så det kan være at vi ikke får tatt ekko av hjertet før over helgen, dvs. på mandag.» Jeg fortalte at jeg fylte seksti år neste dag, men det virket ikke som om det var den helt store forståelsen for det. «Først ekko – så hjem!»
Heldigvis hadde jeg rett før legebesøket sett snurten av den eneste «gjenlevende» kardiologen på sykehuset der han gikk inn på avdelingen sin. Jeg fortalte legen om min observasjon, at jeg nettopp hadde sett kardiologen.
«Han skulle sikkert hjem!» svarte legen. «Nei, han gikk inn på avdelingen. Jeg så at han gikk inn der,» svarte jeg. Først da gjorde legen mine til å sjekke opp i dette. Etter et par minutter kom doktoren tilbake og fortalte at kardiologen hadde tid til å sjekke hjertet mitt umiddelbart, og at vi måtte skynde oss!» Seks – sju minutter senere hørte jeg kardiologens gledelige budskap: «Du er frisk. Du kan reise hjem!»
Hadde det blitt som vakthavende lege først antydet, ville jeg ha vært sykehuspasient fra tirsdag til mandag i påvente av en kort ekko-undersøkelse. Med døgnpris på 4 000 kroner ville dette alene ha belastet sykehusets regnskap med 24 000 kroner!
3: Jeg var i lykkerus over at hjertet var helt fint, og at jeg skulle få komme hjem til min store dag. Men snart kom jeg grundig ned på jorden igjen… Jeg hadde vært på røntgen noen timer tidligere, og nå hadde man ikke kunnet lese røntgenlegens svar på dataskjermen. Hvis så ikke skjedde innen en halv time, kunne jeg ikke få reise hjem denne dagen likevel. I så fall måtte jeg bli utskrevet neste dag – på sekstiårsdagen min.
Det gikk noen minutter til. Dataanlegget var fremdeles i uorden, og ingen svar forelå. Da kom jeg til å tenke på at røntgenavdelingen var ca 40 meter bortenfor – i den samme etasjen, men i en annen korridor. Jeg foreslo derfor: «Kan ikke legen gå bort på røntgenavdelingen for å sjekke om svaret mitt foreligger der?» Det hadde de tilsynelatende ikke tenkt på. Straks gikk legen bort på røntgenavdelingen, og to minutter senere kom han tilbake og sa: «Du kan reise hjem. Røntgenbildene var fine!»
Nå skulle ikke ti ville hester holde meg tilbake. Nå ville jeg hjem, hjem til den store dagen min. Men da jeg forlot avdelingen, begynte jeg atter en gang å regne: Dersom jeg hadde måttet vente til i morgen (dvs. en dag til) før de fikk svar på røntgenundersøkelsen, ville jeg ha kostet samfunnet ytterligere 4 000 kroner.
Ikke rart at helsevesenet koster penger…