Hjerteinfarkt hos kvinner

Når hjertet sliter… (2. del)

Hjerteinfarkt (Infarctus cordis, hjerteattakk, myokardieinfarkt) er en sykdomstilstand som oppstår når blodforsyningen til deler av hjertet forstyrres. Den påfølgende oksygenmangel forårsaker skade og mulig død av hjertemuskulatur. Viktige risikofaktorer for utvikling av hjerteinfarkt er fremskreden alder, røyking, høyt LDL (farlig kolesterol) og lav HDL (bra kolesterol), diabetes og fedme.Hjerteinfarkt er en svært alvorlig tilstand som utvikler seg hurtig. Over 90 % overlever et akutt hjerteinfarkt. Blir en innlagt på sykehus, er sjansene gode. Jo yngre den rammede er, jo bedre er prognosen. 

En kvinnelig sykepleiers opplevelse av hjerteinfarkt

Les, lær og gi dette videre til andre! Les gjerne også 1. del av serien «Når hjertet sliter»

Visste du at kvinner ofte ikke får de samme dramatiske symptomene som menn når de opplever et hjerteinfarkt – den plutselige, stikkende smerten i brystet, kaldsvettingen, og det at en griper seg til brystregionen og faller om slik som vi ser på film.

Dette er historien til en kvinne som opplevde hjerteinfarkt som 41-åring… 

Undertegnede fikk hjerteinfarkt rundt kl. 22:30, og det kom uten forvarsel, uten et forutgående følelsesmessig traume som en kunne mistenke for å ha utløst det. Jeg satt og koste meg, og hadde det godt og varmt mens den malende katten lå i fanget mitt. Jeg leste en interessant historie som en venn hadde sendt meg, og jeg tenkte; Aah…! Dette er livet; koselig og varmt, sittende i min myke, behagelige stressless.

I neste øyeblikk kjente jeg en slik fæl følelse av magebesvær som du får når du har det veldig travelt, sluker en bit smørbrød og spyler det ned med en slurk vann. Den hastige biten kjennes som om du har svelget en golfball i det den synker nedover spiserøret i sakte kino. Det er svært ubehagelig. Du skjønner at du ikke skulle ha slukt maten så raskt og heller tygget den ordentlig, og drukket et glass vann for å hjelpe på prosessen med å få den ned i magen. Dette var det jeg kjente først. Det eneste problemet var at jeg ikke hadde tatt en bit av noe som helst siden rundt kl. 17.

Etter at det virket som om det hadde klinget av eller gitt seg, var den neste følelsen små, klemmende bevegelser som gikk oppover ryggraden min. (Når jeg tenker tilbake på det i dag, var dette trolig aortakramper). De ble raskere etter hvert som de fortsatte å stige oppover, helt til de var under sternum (brystbenet, der man presser rytmisk under gjenopplivningsforsøk).

Denne prosessen fortsatte videre oppover til halsen og spredte seg utover i begge kjevene. Nå var det slutt på å lure på hva som var på gang. Vi har alle lest eller hørt om at smerter i kjevene kan være et av signalene på hjerteinfarkt. Jeg sa høyt til meg selv og katten: ‘Kjære Gud, jeg tror jeg får hjertinfarkt!’

Jeg senket fotstøtten, dumpet katten ned fra fanget og ville ta et skritt framover. I stedet falt jeg om på gulvet. Jeg tenkte at hvis dette er et hjerteinfarkt, burde jeg ikke gå til det andre rommet hvor telefonen var. Ikke noe annet sted heller… På den annen side, hvis jeg ikke foretok meg noe, var det ingen som visste at jeg trengte hjelp, og om jeg utsatte det, ville jeg ikke være i stand til å komme meg opp.

Jeg trakk meg selv opp etter armlenene på stolen, gikk langsomt til naborommet og slo nødnummeret … Jeg fortalte at jeg trodde jeg hadde fått hjerteinfarkt på grunn av trykket som bygget seg opp under brystbenet og som strålte opp til kjevene mine. Jeg følte meg verken hysterisk eller redd, men oppga kun fakta. Sykepleieren i telefonen sa hun skulle sende en ambulanse umiddelbart og spurte om utgangsdøren var langt unna. Hun ba meg låse den opp og deretter legge meg ned på gulvet der de kunne finne meg når ambulansefolkene kom inn.

Jeg låste opp døren og la meg på gulvet slik jeg hadde fått beskjed om. Etter dette må jeg ha mistet bevisstheten, for jeg husker ikke at ambulansefolkene kom. Jeg hørte heller ikke at de ringte til St. Judes akuttmottak. Jeg var imidlertid våken et kort øyeblikk da vi ankom akuttmottaket og så at radiologen allerede sto der i blå operasjonsklær. Han hjalp ambulansepersonalet med å løfte båren ut av ambulansen. Han bøyde seg over meg og stilte meg noen spørsmål (antakelig noe sånt som «har du tatt noen medisiner?), men jeg klarte ikke å få hjernen min til å tolke det han sa – ei heller formulere noe svar. Deretter svimte jeg av igjen, og våknet ikke før hjertespesialisten og hans team allerede hadde ført den bittelille angiogram-ballongen opp gjennom lyskearterien, gjennom aorta (hovedpulsåren) og inn i hjertet hvor de fikk på plass to stenter (åreproteser) ved siden av hverandre for å holde den høyre kransarterien åpen.

Det høres jo ut som om all tenkingen, pluss det jeg gjorde hjemme, måtte ha tatt minst 20-30 minutter. Men det tok bare 4-5 minutter fra jeg ringte. St. Jude sykehuset ligger bare minutter unna der jeg bor, og hjertespesialisten var allerede klar til å gå til operasjonsrommet i fullt utstyr, og begynne med å starte hjertet mitt igjen (som hadde stanset et sted etter ankomsten).

Hvorfor har jeg skrevet ned alt dette så detaljert? Fordi jeg vil at alle dere som er så viktige i livet mitt, skal få vite det jeg lærte:

1. Vær oppmerksom når det inntreffer en endring, dvs. noe annerledes i kroppen din. Ikke de vanlige «mannfolksymptomene», men uforklarlige ting (som smertene under brystbenet og opp i kjevene). Det sies at mange flere kvinner enn menn dør av sitt første (og siste) hjerteinfarkt, fordi de ikke visste hva det var. De gjorde den vanlige feilen å tro at det var fordøyelsesbesvær. Dermed tok de noe syrenøytraliserende og gikk til sengs i håp om at de skulle føle seg bedre når de våknet neste morgen… Mine kvinnelige venner; det er ikke sikkert at dine symptomer er akkurat make. Derfor vil jeg råde dere til å ringe nødnummeret uansett hvis noe ubehagelig inntreffer, noe du ikke har opplevd tidligere. Det er bedre å få et falsk alarm-besøk enn å risikere livet mens du gjetter på hva det kan være! 

2. Legg merke til at jeg skrev «Ring nødnummeret». Hvis du kan, ta en dispril. Tiden er kritisk! Ikke prøv å kjøre selv til akuttmottaket – du utgjør nemlig en fare for andre på veien. La heller ikke din panikkslagne mann kjøre. Han kommer til å kjøre som en gal, og nervøst holde øye med hva som skjer med deg i stedet for å se på veien. Ikke ring til fastlegen din – han/hun vet ikke hvor du bor, og hvis det skjer om natten, når du ham uansett ikke. Inntreffer det på dagtid, kommer legesekretæren (eller en telefonsvarer) til å si at du skal ringe nødnummeret. Legen din kjører heller ikke rundt med alt utstyret som trengs for å bli reddet! Det gjør derimot ambulansen – hovedsakelig oksygen som du trenger så raskt som mulig. Legen din vil uansett få beskjed senere. 

3. Det er ikke lurt å anta at det ikke kan være noe hjerteinfarkt fordi du har normale kolesterolverdier. Forskning har vist at forhøyet kolesterol bare sjelden er årsak til hjerteinfarkt (med mindre kolesterolnivået ikke er kjempehøyt og/eller ledsaget av høyt blodtrykk). Hjerteinfarkt forårsakes vanligvis av stress og inflammasjon i kroppen over lengre tid, noe som dumper alle slags dødelige hormoner inn i systemet og skaper masse slagg der inne. Smerter i kjeven kan vekke deg fra dyp søvn! La oss være forsiktige og være observante, for jo mer vi vet, jo større er sjansen for at vi kan overleve.

En hjertespesialist sa til meg at dersom alle som leser dette, sender innlegget videre til minst ti personer, kan du være sikker på å redde minst ett liv!

Send gjerne artikkelen til alle dine venner (mannlige og kvinnelige), til mennesker du bryr deg om! 

Har du forresten klart for deg hva du vil gjøre hvis noen svelger vrangt og ikke får puste? Les den dramatiske historien om hvordan vår lille sønn (3) ble reddet da han satte mat fast i halsen og holdt på å dø. At alt endte godt, kan vi takke en artikkel i et ukeblad for. Les og lær – og se instruksjonsvideoene. Du kan redde liv hvis du handler riktig!

Les også: «Johns hjertetest»  Hjerteubehag jeg prøvde å fortrenge