Julebukk
Skikken med å gå julebukk er tradisjon mange steder, også i byene. Mange barn går julebukk nyttårsaften, men en del steder skjer dette først trettende dag jul, dvs. 6. januar. Julebukkene går fra dør til dør utkledd og med maske. Formålet er få litt godteri. Som regel forventes det at julebukkene først skal synge en sang, før de får godteriet.
Går vi tilbake til 1800-tallet var skikken annerledes. Da var det oftest en mann som tok på seg et loddent teppe eller skinn, mens han foran seg på en stang holdt et kunstig geitehode med horn. Kjeften på geita kunne ved hjelp av et snorarrangement åpnes og lukkes. Julebukken fungerte som skremsel både for liten og stor, og den utkledde ville høre, på samme måte som julenissen, hvem som hadde vært snille i løpet av året. Bukken kunne også opptre med hopp og sprell mens tilhørerne sang.
Julebukken, dvs. geita, ble på 1800-tallet ansett som et usynlig vesen som langsomt nærmet seg gården oppunder jul. Bukken skulle sjekke om juleforberedelsene gikk riktig for seg. Blant annet ville den se at alle på gården fikk seg et nytt plagg til jul. Inn i huset kom julebukken først på julaften. Folk mente at den usynlige bukken tilhørte «Åsgårdsreien», og at den derfor kom fra åndenes verden. Den imaginære julebukken ble værende på gården like til trettende dag jul. Da dro den sin vei, for å komme tilbake neste jul.
Les mer om tradisjonen med juletrelys. (Se 19. desember)
