Den som har skoene på… og vise versa
Øremerking av statlige midler til kommunene har i mange år vært møtt med betydelig skepsis og irritasjon av lokalpolitikere som gjennom slike tildelinger føler seg overkjørt eller umyndiggjort av staten. Jeg forstår kritikken. Til en viss grad… Lokaldemokrati er jo nettopp at folk skal få bestemme lokalt. Det er mennesker i lokalsamfunnet som vet hvor skoen trykker. Ofte irriterer de seg over at enkeltpersoner i hovedstaden legger sterke føringer for hvordan lokalpolitikerne skal opptre. Den slags overstyring og umyndiggjøring provoserer – i hvert fall hvis det kommer for mange slike påbud fra Oslo.
Samtidig må lokalpolitikere gå i seg selv, for alt er ikke som det bør være rundt om i landet. Når partiene under valgkampen lover at forfallet av skolebygningene skal bringes til opphør, om at alle som trenger det skal få plass på sykehjem, om at det lokale helsetilbudet skal bli bedre, så må lokalpolitikerne ta dette inn over seg. Da blir det feil når det kommer statlige overføringer eller tilskudd, at disse pengene brukes helt andre steder enn der de var ment å brukes. I stedet for at skolebygningene rustes opp, bruker kommunen midlene til å betale ned gammel gjeld. Hvis midlene var ment å komme eldre og pleietrengende til gode, brukes overføringene til å gjøre bilparken mer miljøvennlig for hjemmetjenesten, osv.
Jeg mener det er nødvendig at flere statlige midler blir øremerket, og at kommunene gjennom disse tilskuddene blir nødt til å bruke pengene der de var ment å brukes. Men misforstå meg rett; jeg mener ikke at alle statlige bevilgninger skal øremerkes. Det er nemlig ikke Oslo som vet best, hva som er behovet ute i distriktene. Det er ikke alt som tar seg bra ut bak et stort hovedstadsskrivebord, som virker hensiktsmessig eller fornuftig der pengene skal brukes. For den vet best hvor skoen trykker, som har dem på…