Hvitryggspett

Nær truet fugleart hilste våren velkommen hvert eneste år. Men nå er det slutt…

Det er ikke vanlig at jeg får en sorgreaksjon når jeg finner et dødt dyr i naturen, men denne gangen innrømmer jeg gjerne at det gjorde vondt inni meg da jeg oppdaget hva som hadde hendt. Et durabelig smell hørtes fra stuen, og til å begynne med ante jeg ikke hva det kunne være. Det hørtes ut som en liten eksplosjon, men jeg har jo ikke noe i huset som kan eksplodere. Lyden kunne også minne om en takplate som deiset i golvet, hardt og brutalt. Men ikke noe unormalt var å se, bortsett fra et par fjærtuster på vinduet. Det måtte ha vært en fugl som hadde fløyet rett i glasset, i så fall kunne det ikke være noen liten sak, til det var smellet for stort…

Jeg våget meg bort til vinduet og tittet ned på terrassen i etasjen under. Der lå årsaken, vesenet som hadde forårsaket det kraftige smellet… “Å, nei… tenkte jeg, ikke du!” Jeg så med en gang hvem det var. Det var en fugl som hver eneste vår har oppholdt seg noen dager på eiendommen vår, før den trolig har fløy videre. Det var en hakkespett, nærmere bestemt en hvitryggspett, en spettefugl som står oppført som “nær truet” på den såkalte Rødlisten (fra 2006). Den gangen var det omtrent 1 700 par i Norge, kun 5 par hekket i Sverige, i Finland noen titalls flere.

Nå kunne altså enda en hvitryggspett strykes fra Rødlisten, for fuglen lå stein død på terrassen – trolig med knekt nakke. Da jeg skulle fjerne fuglen, oppdaget jeg at den hang godt fast i treverket. Da den deiset i terrassegolvet, hadde nebbet boret seg inn i treet lik en spiker. Nebbet var tilsynelatende uskadet, men kraftig og spisst. Fascinerende å tenke på at disse fuglene klarer å bevare nebbet spisst uten at det sløves etter hvert. Enda spettfuglene går meget hardhendt til verks der de hakker hull i trestammer og stolper. Nebbet tåler påkjenningen, og det sløves tilsynelatende ikke, for denne fuglen er avhengig av et velfungerende nebb. Den hakker bl.a. for å finne vedlevende insektslarver, noe den som regel finner i dødt (løv)trevirke. Selv når den hekker, og tilgangen på insekter generelt er svært god, utgjør vedinsekter likevel mer enn halvparten av føden. Da må hvitryggspetten ofte lete over store områder for å finne nok mat til seg selv og ungene. 

Så vidt jeg kan se (jeg er ingen ornitolog) dreier dette seg om en hunnfugl. Det er en meget vakker fugl som sikkert kan stoppes ut med hell. Eksemplaret synes å være intakt. Undersiden (den såkalte undergumpen) er blekrød.  

Hvitryggspetten kjennes igjen på hakkelyden eller trommingen, som gjerne varer i 2 sekunder. I følge Wikipedia kan den revirhevdende trommingen høres i februar – mars (april). Hunnen trommer ofte litt kortere og kan lettest forveksles med en annen spettefugl, tretråspetten. Trommingen gjenkjennes på en kraftig, spredt start – med en svakere, lett akselererende avslutning, omtrent som en selvdøende bordtennisball.

“Min” hvitryggspett befinner seg nå i en fryseboks i påvente av sin videre skjebne. Fuglen bør trolig stoppes ut fordi den er påfallende vakker/spesiell. Om du, kjære leser, har forslag til hva jeg kan gjøre med den døde hvitryggspetten, mottas alle forslag med takk. Jeg hadde ikke hjerte til å kaste den – eller la den bli til mat for rovdyr. Dessuten fikk jeg en liten sorgreaksjon, for denne fuglen eller arten hadde jeg etter hvert fått et forhold til. Det var denne fuglen som alltid signaliserte – med sin karakteristiske tromming – at våren var like om hjørnet. Nå er vårvarsleren borte. Våren blir aldri mer hilst velkommen av hvitryggspetten. Aldri mer…

PS! Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor om du har forslag til hva jeg kan gjøre med denne hvitryggspetten. 

La andre få vite om dette innlegget..