En smule rotete i Rothålå

Vinskvettens jubileumsforestilling, oktober 2015

Har nettopp overvært premieren på Vinskvettens jubileumsshow «Livet i Rothålå» på Ricks i Bergen. I 40 år har guttene fra Salhusområdet holdt det gående, og det er ikke fritt for at pensjonisttilværelsen blir en slags rød tråd gjennom forestillingen. Skjønt noen rød tråd kan det vel neppe kalles når showet omfatter de fleste av gruppens «høydare».

Det som imponerer mest, er at gjengen fremdeles holder det gående, og at de gjennomfører forestillingen i et tidvis høyt tempo. De er samstemte, de synger og spiller bra, og det meste sitter som et skudd. Glansnumrene kommer på rekke og rad, selv om mange av dem kun presenteres som potpurri. Den eneste sangen undertegnede savnet var «Ho Anna».

Personlig syntes jeg sketsjen om selvmordsbomberen, fremført av den alltid like slagferdige Bjørn Jensen, var svært vellykket. Det var også herlig å høre gutta parodiere NAV, og hvordan den nye pensjonsreformen kan arte seg, osv.

Vinskvetten har forsøkt å fornye seg litt, blant annet ved å bli en smule mer «rockete». Jeg er litt usikker på hvor vellykket dette er, fordi en del av poengene og tekstene forsvinner i et noe rotete lydbilde, pluss at den genuine «sjelen» som er Vinskvettens varemerke, blir noe frynsete og utvannet i et slikt heseblæsende opplegg. Gamleversjonene opplevdes stort sett bedre, men gutta i Vinskvetten skal ha ros for at de klarte å følge med i svingene alle som en. Noen innslag gir assosiasjoner til skoleteater eller ungdomsklubbsunderholdning, slik som Karius og Baktus-starten på showet, samt grisen Galtes død. Disse innslagene holder ikke samme nivå som mye av det andre i forestillingen.

«Livet i Rothålå» er likevel et severdig og morsomt show (85 minutter), og et kjekt gjensyn og gjenhør med folkekjære artister som helt fortjent har opparbeidet seg en solid fanskare gjennom 40 år. Vi får servert bøttevis av kjente låter signert det lystige ensemblet, men noen av arrangementene og innpakningen av dem er litt uvant – kanskje en smule rotete. Men det kan de sikkert tillate seg, gjengen som lever og ånder som surrehuer i Rothålå. Og kanskje skulle de hatt noen flere nye låter i forestillingen? Det hadde ikke skadet det heller.