Når voksne forteller om sin egen barndom og oppvekst, lytter barna intenst.
Tenn stjerner i barnas øyne
Tekst: JohnSteffensen. Foto: Benjamin Manley / Unsplash
Mange barn ønsker at voksne tar seg tid til å fortelle for dem. Aller helst fra den gangen de selv var barn. Det behøver ikke være de store tingene man forteller, og man trenger såvisst ikke smøre tykt på. Fortell det slik du husker det, og vær ekte! Barna sluker det du sier, og setter tydelig pris på at du deler dine opplevelser med dem. Dermed gir du også barna mer innsikt i det som er deres røtter.
Jeg merket dette tydelig da jeg jobbet i skolen. Det gjentok seg hvert bidige år, hver eneste uke, i hver eneste klasse; «Fortell fra du var liten, lærer. Det er så gøy når du forteller…» Så satte jeg i gang. Lette litt i hukommelsen, og forsøkte å erindre noe som hadde brent seg ekstra fast på «harddisken min».
Det er følelsene som gjør at vi husker noe fremfor noe annet…
Som regel var dette hendelser som det var knyttet følelser til, gode eller dårlige. For det er følelsene som gjør at vi husker noe fremfor noe annet… Man husker godt de gangene man var redd, ble overrasket, da noe uventet skjedde, den gangen pappa grep meg på fersken i å røyke, da vi dro på en lenge etterlengtet ferietur, da jeg holdt på å drukne, da min fetter gikk i søvne, hvordan jeg reagerte på at jeg ble mobbet, at vi kolliderte tre ganger på en og samme dag, vår aller første bil, mitt første kyss, min slemme nabo, min første gitar, mammas fantastiske konfirmasjonsstale, da jeg uten å ha klarert det på forhånd, hengte opp plakat i butikkvinduet om at alle sko i pappas forretning nå var minus 30%, da vi fant gamle sølvmynter i husveggen, da frontruten på drosjen eksploderte, da vi hadde gatekamper i fotball, da jeg ble utfordret av en kleptoman, da jeg var vitne til et innbrudd og tilkalte politiet som tok tyven på fersken, da vi gikk oss fast i Isdalen på Ulriken, da jeg holdt på å brenne inne, osv. osv. Jeg har så mye å øse av – uendelig mye! Det gjelder bare å lete i hukommelsen, så dukker minnene frem. For barna opplever snart at virkeligheten overgår fantasien, og de blir helt fascinert over det de får høre. De får ikke nok, de vil høre mer, mer – mye mer…
Les også «Bestefars finurligheter». Slik laget vi en fallskjerm som virket.
Dette kan også du gjøre… Tro meg – det er det at du forteller som er det viktige, ikke nødvendigvis hva du forteller. Jeg har erfart at ganske trivielle hendelser, kan bli opplevd som svært spennende. Barna fryder seg helt tydelig når voksne forteller for dem. Om du ikke har gjort dette før, er det aldri for sent. Gi dem muligheten til å bli enda bedre kjent med deg og din familie, dine egne og barnas røtter…
Les også om «Bestefars kattepinn»
Å fortelle noe autentisk, noe selvopplevd, bør du virkelig unne deg. Da tenner du snart stjerner i ditt barns øyne. Legg eventyrboken eller barneboken til side, fortell heller om deg selv da du var liten… Begynn i kveld. Ikke utsett det! Jeg er sikker på at du kommer til å bli positivt overrasket!
Super aktivitet med barn og barnebarn: Like kjekt som pepperkakebaking.
