Banning forteller hvem du er.
Banning – eller bannskap, som skribenten Ølver kaller det, dukket opp i hans Facebook-innlegg for en tid tilbake. Jeg synes det er flott at temaet tas opp, for selv liker jeg dårlig folk som banner i tide og utide. For meg har dette alltid vært et tegn på dårlig ordforråd, for hvorfor skal man hele tiden ty til samme uttrykk når man er frustrert, sint eller føler ubehag? En simpel og dårlig vane (eller uvane), spør du meg.
Foto øverst: Engin Akyurt (Pixabay). Bokstaven B – Gerd Altmann (Pixabay)
Men tilbake til Ølver, han som fikk meg til å skrive noen linjer om banning. Til sine sambygdinger i Kvinnherad skrev han blant annet: “Eg vil taka opp bannskap. Eg opplever det på fyrstesidene i storavisene – og i media. I min oppvokster vart det rekna som både syndefullt og uoppdrege. Ein karakteriserte seg sjølv mest med bannskap.
Les også: “Langsint. Han skulle bare ha visst…!”
Mor mi sa til meg ein gong eg banna: ‘Du treng ikkje ropa på Hinmannen. Han er over alt og vil oss berre det vonde! Be heller vår Herre bevara deg for Hinmannen sin vonde vilje!’
Det er vel enno i vårt avkristna samfunn ikkje lurt å banna under eit jobbintervju eller i ein jobbsøknad. Neppe heller fyrste gongen kjærasten din, unge mann, viser deg fram for sine foreldre? Er eg heilt på villspor, gode bygdefolk, eller er bannskap blitt til daglegtale blant oss no?”
Les også: “Curlingforeldre”
Ølver viser i sitt innlegg til noe hans mor sa til ham da han var ung. Jeg synes hun hadde skjønt noe vesentlig. En klok dame!
Og som jeg skrev innledningsvis: Banning forteller hvem du er!
