Langsint – Han skulle bare ha visst…!

Den illsinte naboen (illustrasjonsfoto)

Langsint? 

Neppe før du har lest følgende historie fra virkeligheten….

Langsint hele livet ut. (Illustrasjonsfoto)

  

 

Dette er en nesten ufattelig historie. Den er i det hele tatt ganske absurd, men like fullt sann. Den viser hvor ubegripelig langsint et menneske kan være, og hvilke uante følger et velment råd kan få.

 

Det hadde seg slik at min bror, Gunnar, (fem år eldre enn meg) hadde skrevet et sint innlegg i vår lille avis med 40-50 faste lesere. Avisen bestod av fem A4-ark som onkel Valle trykket for oss. «Vågstidende» het blekka, og vi skrev for det meste om selvopplevde ting. På godt og vondt. Jeg var 11 år gammel da det jeg nå skal fortelle, hendte.

Min bror skulle kjøpe et eller annet i en av byens største forretninger. Men etter å ha stått ved disken i en halv time uten at noen av betjeningen henvendte seg til ham, samtidig som de stadig ekspederte andre kunder som hadde det til felles at de var eldre enn ham (dvs. voksne) og kom frem til disken etter ham, forlot Gunnar forretningen og dro hjem og skrev et sint innlegg under overskriften «Elendig kundebehandling». 

Nå hadde det seg slik at forretningens butikksjef var blant «Vågstidendes» faste lesere. Han var abonnent. Da han etter et par dager satte seg ned for å studere vårt lille organ, ble den trofaste leser mildt sagt arg. Ikke vet jeg hva han satte fast i halsen da han leste min brors innlegg, men ganske snart fór han ned en etasje i huset der vi begge bodde, og ringte på vår dør. Det var mor som åpnet. Utenfor stod en tydelig opprømt butikksjef med et bortimot rødglødende eksemplar av «Vågstidende» i hånden, og før mor rakk å si noe som helst, fyrte den misfornøyde abonnenten løs. Han ville vite hvem av guttene som var «mester» for dette makkverket av et innlegg! Han hadde aldri i sin videste fantasi forestilt seg at vi ville svartmale butikken hans på en så simpel måte! Han var uhyre skuffet, osv. osv…

Mor forsøkte å roe ham ned med å si at «de er jo bare gutter, de er jo ikke så gamle», og «det er vel ikke mange som leser denne avisen?» Uansett hvordan hun ordla seg, nådde hun ikke inn til den forulempede. De to ble imidlertid enige om at saken kunne vente til far kom hjem. Deretter strøk abonnenten på dør. Mor var sikker på at når den sinte naboen fikk litt tid på seg, ville han nok roe seg ned og glemme hele affæren.

Da far kom hjem, ble han raskt satt inn i saken. Også han mente at naboen ville besinne seg, og at han neppe kom til å bråke mer om dette. Etter litt kom imidlertid far med et forslag i tilfelle naboen – mot formodning – skulle returnere. Forslaget gikk ut på at far skulle fortelle butikksjefen at det var jeg (yngstemann) som hadde skrevet innlegget, og fordi jeg bare var 11, hadde jeg ingen forutsetninger for å skjønne at det som sto på trykk, kunne bli tatt ille opp. Min bror, som hadde forfattet teksten, kunne nok – i følge min far – ha tenkt seg noe bedre om før han satte seg ned ved skrivemaskinen og skrev sitt sinte innlegg. Når butikksjefen fikk vite at det var jeg som var synderen, ville han sannsynligvis tilgi oss. Så ringte det på døren…

Sinnet hadde på ingen måte rent av naboen. Far ga ham medhold i at artikkelen ikke var særlig diplomatisk eller saklig, men det var John som hadde skrevet dette, og han var jo bare 11, så en kunne vel se litt gjennom fingrene med det hele? John kunne ikke vite at innlegget ville bli tatt ille opp. Dessuten hadde artikkelen et viktig poeng. Det var ikke kjekt å bli oversett. Han var tross alt kunde, han også, om enn en liten en… 

Etter en stund ble døren lukket,  og butikksjef-naboen gikk med harde skritt bortover gangen. «Han besinner seg nok», sa far trøstende. «Det går sikkert over…»

Men der tok han feil. For hva skjedde…? Jo, butikksjefen som alltid hadde vært meget blid, imøtekommende og vennlig overfor meg, overså meg fra nå av fullstendig. Tok vi heisen sammen, stod han og nistirret på autorisasjons-skiltet som hang på veggen, slik det hadde gjort i alle år siden huset ble bygget. Jeg var for ham en ikke-eksisterende person. Min bror derimot, han som var innleggets rette forfatter, fikk butikksjefens hele og fulle oppmerksomhet hver eneste gang. Endatil hvis vi alle tre tok heisen samtidig. Da var han svært vennlig, smilende og blid overfor min bror, mens han ikke henvendte seg til meg i det hele tatt. Hver eneste gang, hver eneste måned, hvert eneste år…. Han skulle bare ha visst…!

Selv etter at jeg flyttet ut av huset tretten år senere, og etter å ha bodd to andre steder, traff jeg butikksjefen igjen cirka tjuefem år etter at det lille innlegget ble skrevet. Det var kun oss to som gikk der på fortauet. Vi kom gående mot hverandre. Jeg så at han så meg, men straks han oppdaget meg, ble han travelt opptatt med å studere en vindusutstilling – helt til jeg hadde passert bak ryggen hans. Etter alle disse årene hadde han ikke glemt, ville han fremdeles ikke vite av meg eller ha noe med meg å gjøre… Jeg som ikke hadde gjort ham noe som helst galt! Jeg som bare hadde påtatt meg skylden for det som min bror hadde gjort. Gunnar derimot gikk fri.  Han fikk fremdeles butikksjefens fulle oppmerksomhet, mens jeg fikk unngjelde!

Vår langsinte nabo skulle bare ha visst…!

La andre få vite om dette innlegget..

4 Kommentarer På “Langsint – Han skulle bare ha visst…!”

    1. Dette ble nok gjort i fellesskap. Far klarerte det med meg før han snakket med naboen. Ingen av oss hadde vel trodd at sinnet kom til å ri ham så lenge! Jeg var på nippet flere ganger til å røpe hvordan tingene egentlig hang sammen, men jeg klarte å holde på hemmeligheten. Hadde ærlig talt ikke trodd at han skulle være SÅ langsint…!

  1. Denne historien er litt tragisk, det som er bra er vel kanskje det at dette ikke er noe som skjer daglig. De fleste av oss er heldigvis ikke sååå langsinte. Jeg tenker det er nesten litt synd på den butikksjefen, han kan ikke ha det noe godt med seg selv, å bære på et sinne i sååå lang tid…..

    1. Helt enig med deg! Det får være måte på hvor lenge en skal gnuge på en filleting. Det fortoner seg nesten som kos med misnøye

Kommentarer er steng.