Det som er gull på forsiden, kan ha en sørgelig annen side
I november 2011 kunne vi lese i bladet «Vi Over 60» skuespiller Andreas Diesens beretning om livet bak latteren. Hans mor, skuespiller og revyartist Kari Diesen, hadde det ikke helt slik som datidens ukeblader kunne berette. Vel var hun elsket og tiljublet på teaterscenen. Det samme var ektemannen Ernst Diesen. Men da han ble syk og døde to år senere i 1970, opplevde Kari Diesen sitt livs største krise.
Sønnen forteller: «Ingen andre enn Arve Opsahl stilte opp. Opsahl kom på besøk til far en gang i uken. Ellers hadde far bare ett besøk på et helt år. Dette viser baksiden av teatermedaljen; når vi ikke er i rampelyset lenger, er vi glemt. Det som er gull på forsiden, kan ha en sørgelig annen side.»
Jeg tror dessverre ikke at det å bli glemt, at ingen husker på en når en blir alvorlig syk eller kanskje havner på pleiehjem, kun er et rampelys-fenomen. Det rammer svært mange andre også, like hjerterått og tankeløst. Min bror tilbrakte sine siste leveår på sykehjem. Han opplevde nøyaktig det samme som familien Diesen. Alle venner, alle de en kunne forvente ville ha husket på ham og besøkt ham på sykehjemmet, glimret nå med sitt fravær. Den ene dagen etter den andre, uke etter uke, måned etter måned. En kunne telle på en hånd hvor mange utenom hans aller nærmeste, som besøkte ham de årene han bodde på institusjonen. Det var vondt å oppleve Ikke bare for ham, men også for de som stod ham nær, og som hver dag håpet på at noen ville glede ham med et besøk. De kom aldri. De var seg selv nærmest…
Dette får meg til å tenke på damen som for mange år siden ringte til meg etter å ha vært i begravelse i Åsane kirke. Den gamle kirken var fylt til trengsel. Dette hadde provosert damen som kontaktet meg. Hun sa: «Hvilken glede hadde avdøde av alle menneskene som møtte frem i kirken i dag? Hvorfor var det ingen som besøkte henne mens hun ennå levde, da de kunne ha bragt litt lys inn i hennes triste tilværelse? I to år lå hun hjemme uten at noen kom på besøk. Sånt er skammelig!» tordnet kvinnen i telefonen.
Så sant som det er skrevet. Vi bør alle ha, om vi ikke har hatt det før, mye dårlig samvittighet etter å ha lest dette. Men vi mennesker er jo eksperter på unnskyldninger.
Det er helt sant! Det blir lett en miks av unnskyldninger; ute av øye ute av sinn, hverdagens kjas og mas… Enn om vi hadde blitt flinkere til å stanse opp, og se oss omkring… Har vi alle med oss? Er det noen vi savner? Hva har skjedd med dem som er borte? Hva kan jeg aktivt gjøre for de som ikke lenger er med oss i hverdagen? Det er ikke så mye som skal til… Det vanskelige er å komme i gang, ta et initiatiiv…
Takk for din kommentar, Jostein!
John
Hei!
Veldig sant og tankevekkende det som er skrevet her. Vi har det vel slik alle sammen innimellom. Vi er ikke flinke nok til å vise oppmerksomhet til alle vi bryr oss om den dagen ting blir vanskelig og eller kommer ut av sitt normale system.
Jeg opplevde litt det samme da min mor kom på sykehjem for noen år siden. Hun hadde alzheimer og i den forbindelse for at hun skulle huske hvem som hadde vært på besøk, ble alle besøk skrevet ned i en bok. Dette fungerte for personalet på sykehjemmet og for min mor.
I ettertid kunne vi gå tilbake å lese i den som en minnebok men samtidig viser den også hvem som besøkte henne mens hun var der. I begravelsen hennes var det veldig mange flere mennesker enn dem som besøkte henne mens hun levde.
Kjære John Steffensen!
Som bestemor til en av dine tidligere elever og som en stor beunder av deg og ditt engasjement, leser jeg også nå dine veldig kloke og flotte innlegg! Du burde hatt «Ord for dagen» innlegg i radioen hver dag. Vi mennesker er blitt altfor egoistiske og hektiske.
Vi bør stoppe opp og tenke over hvor veldig kort livet vårt egentlig er og hva vi selv reagerer på. – Du har en veldig «god penn» John og hold frem med dine kloke og gode innlegg. Takk for at du deler dine tanker med oss!
Ta vare på deg, du er en som gir av deg selv. Håper det er mange som «gir» noe tilbake til deg!
Ha en fin helg. Hjertelig hilsen Evelyn Stavenes (bestemor til Eirik O.)
Tusen takk for flott tilbakemelding! Svært inspirerende!
John