Min personlige trener…

Kompis (hesa joker) tunmark shelties. Foto: johnsteffensen. No

Kompis 16. Juni 2014 620 crop

 

Hundeliv           

Takk, Kompis, takk for at du lar meg få oppleve dette! 

Dette er Kompis (16 måneder gammel)   Egentlig navn: Hesa Joker   Vekt nå: Ca 9,1 kg   Rase: Shetland sheepdog   Oppdretter: Tunmark Shelties (Norunn J. Morvik, 5200 Os)

Kompis – min personlige trener

Det er utrolig mye glede i det å ha en hund. Men uproblematisk og sorgløst er det ikke. Totalt sett er det meste positivt, i hvert fall med Kompis. Han virker å være sunn og tilfreds, han er en glad «gutt». 

Kompis er – og har alltid vært – en kjempefin turkamerat. Verken han eller jeg kommer sovende til trimmen, for Kompis trenger mosjon, og han vet nøyaktig når det er hans tur. Hans innebygde klokke forteller ham at nå er det på tide å komme seg ut, og skulle jeg glemme meg, fordi jeg sitter opptatt med et eller annet, legger han hodet på stolsetet midt foran meg, titter opp med sine vakre, talende, kjærlige, brune øyne – og sukker. «Skal ikke vi gå snart, paps…?»

I det øyeblikk jeg reiser meg og begynner å skifte klær, blir Kompis nærmest ekstatisk. Hele kroppen signaliserer at det som nå skal skje, er topp! Kompis er klar som et fly, det går bare ikke fort nok.

Når jeg lukker ytterdøren bak meg, stanser han alltid og venter tålmodig, helt til han hører nøkkelen bli vridd om. Da begynner dagens dont, ut på tur…  

Uansett vær; alltid ut. Jeg går meg god og svett lenge før vi returnerer til basen. Dette er manna for kroppen, en herlig måte å holde seg i form på. Kompis er min personlige trener, han får meg i gang, opp å gå, og han gir seg ikke. Det er bare å gjøre så godt en kan.

Men er det stressende? Nei, det oppleves ikke slik, ikke på noen måte. For selv om jeg et lite øyeblikk godt kunne tenke meg å sitte noe lenger på stolen og gjøre ferdig det jeg holdt på med, føles det likevel helt riktig – og herlig – å komme i gang med dagens tur. Snart er jeg på hugget og tenker: «Takk, Kompis, takk for at du lar meg få oppleve dette! Du er i ferd med å omskolere meg til å bli et turmenneske.»

Jeg har beskrevet Kompis tidligere i svært så rosende ordelag; kjælen, snill, oppmerksom, empatisk, glad, hengiven, kjærlig, trofast…, det har ikke manglet på god omtale. Han er en strålende hund. Intet mindre.

Kompis (hesa joker) www. Johnsteffensen. NoMen er han feilfri, er det ikke noe å sette fingeren på? Selvsagt har Kompis også et forbedringspotensiale. Han har fremdeles lyst til å «ta» ting som ruller forbi. Selv om han er blitt bedre når det gjelder dette, er han ikke noe pålitelig papir når biler eller syklister passerer. De fleste lar han suse forbi uten særlig viderverdigheter, men ikke alle. Det eneste jeg vet, er at jo større farkosten er, jo mer vil Kompis forsvare meg – eller ta rotta på den som våger å komme oss nær. Han kjenner ikke sin begrensning, den lille kroppen, han har ikke fnugg av selvinnsikt når det gjelder egen kapasitet overfor et forbipasserende vogntog, en traktorgraver eller en stor motorsykkel. Enerverende kan det selvsagt være, og jeg må hele tiden være på hugget. Det er særlig biler som passerer oss bakfra, som Kompis oppfatter truende, og som han kjefter på. Men heldigvis; han er i fremgang. Han gjør ikke dette lite ofte som før, han er bare litt uberegnelig, for utspillene kommer når en minst venter det…

En shetland sheepdog er en hund som varsler, den gir lyd fra seg, ikke hele tiden, men ofte nok… Ikke alltid like artig, men han varsler fordi han ser noe som ikke er slik det pleier å være, han bjeffer til fugler, biler, båter… Prøver å dempe ham, minne ham om å bruke «innestemme», men det preller av som vannet på gåsen – eller kanskje var det vannet på Kompis…?

Kompis er en utrolig festlig hund med masse positiv energi. Han er en personlighet, i den grad en kan si slikt om en hund. Kompis er noe for seg selv, han er ikke som hunder flest, tror jeg… Han er verdens beste «vov» – og det forteller jeg ham daglig. Mange ganger. Jeg vet ikke helt om han skjønner det, men kjærlig som han er, stryker han det vakre hodet sitt kjærlig inn mot mitt, og han blir værende der, lenge. Silkemyke hundehår mot bar menneskehud… Og vi nyter det… Begge.

Vil du lese mer om Kompis, vår Shetland sheepdog, kan du klikke her

La andre få vite om dette innlegget..

2 Comments on “Min personlige trener…”

  1. Så fin og inspirerende personlig trener! Det fascinerer meg at hundene syns det er så ubegripelig gøy å gå tur. Selv om det bare er langs veien, gjerne i regnvær! Like spennende hver dag! Klart at man blir inspirert av det, og har heller ikke samvittighet til å la være…
    Fint for Kompis at du også liker godt å gå tur!

    1. Ja, det er like spennende hver dag (selv om Kompis har gått samme ruten uendelig mange ganger før…) Det er nye lukter hele veien, og det må markeres revir. Alle luktene langs veien blir på en måte hundens «avis» eller nyhetstjeneste. Kompis snuser seg frem til siste nytt hele tiden. Han er en flott personlig trener, det er sikkert og visst. Takk for din hyggelige tilbakemelding, Tone!

Comments are closed.