Togulykken i Arna. Da lykken var bedre enn forstanden…
«Det går alltid et tog» het det før i tiden. Garantisten for det var NSB (Norges Statsbaner) med sine nesten 30 000 ansatte (på slutten av 1950-tallet). Passasjerene så kanskje ikke mye til alle de som jobbet der, men noen la man merke til; konduktøren, billettøren og stasjonsmesteren. Dessuten hadde togene betydelig flere stoppesteder enn i dag, lenge før noen mente at togtransport var bra for miljøet, og at jernbanen var bærekraftig. Disse begrepene ofret man ikke en tanke, sistnevnte ord var endatil ikke oppfunnet.
Stasjonsmester med stålkontroll
Stasjonsmesteren oste av autoritet. Så vel lue som antall streker på uniformen, levnet ingen tvil. Dette var mannen med stålkontroll, han som hadde den fulle oversikten. Intet gikk under radaren for hans vaktsomme øyne. For ordens skyld; stasjonsmestrene slik jeg husker dem, var som regel menn. Det var bare slik det var, den gangen.
Tog kjørte på rødt lys
22. mars 2024 sporet et godstog av på Arna Stasjon i Bergen, noe som førte til betydelige materielle skader og enorme ringvirkninger. Togføreren hadde kjørt på rødt lys, noe som neppe hadde gått upåaktet hen hos den siste stasjonsmesteren på Arna stasjon, han som måtte forlate sin post flere tiår tidligere fordi han ble digitalisert, erstattet av data og automatikk. Jeg er overbevist om at nevnte godstog aldri hadde blitt sluppet av gårde den gangen. Ikke sjangs!
To tog på samme spor
Men det som verre er, var at samtidig som godstoget kjørte inn i tunnelen på rødt lys, kjørte et annet tog (fra Oslo) inn i den samme tunnelen fra motsatt side, ca 2 km unna. To tog på ett og samme spor er ikke bærekraftig. Det stod om sekunder før togene hadde frontkollidert i tunnelen. Men heldigvis, dette hadde man tatt høyde for da man automatiserte Bergensbanen. Godstoget som kjørte mot rødt lys, ble straks sendt ut på et sidespor som ikke førte noen steder. Sidesporet var ikke en gang langt nok til å romme hele godstoget. Dermed begynte toget å klatre oppover veggene og tunnelåpningen, og vognene ble stående hulter til bulter som en enorm mikado-tømmervase. Tenk om dette hadde vært et fullstappet passasjertog…!
Ingen savnet 200 passasjerer
Det aller verste var imidlertid at ingen savnet passasjertoget fra Oslo som med sine 200 passasjer, befant seg i samme tunnel der godstoget hadde forulykket. At passasjertoget ble glemt da ulykken inntraff, er intet mindre enn skandaløst. Heldigvis stoppet passasjertoget automatisk da godstoget kom på ville veier, men ingen husket i samme øyeblikk at det fantes et passasjertog som samtidig var på vei mot Arna. Først etter 57 minutter(!) ble passasjertoget oppdaget da brannfolk tok seg inn fra Takvam for å komme godstoget til unnsetning fra motsatt side. Cirka 1 km inn i tunnelen kom brannfolkene over det mørklagte Oslotoget, toget som ingen hadde savnet. Verken tog eller brannfolk kunne kommunisere med omverdenen inne i fjellet, og man måtte sende brannfolk ut igjen for å varsle de andre nødetatene, og de som jobbet med det ødelagte godstoget på Arna Stasjon. Også dette skandaløst!
Hadde Arna stasjon fremdeles hatt stasjonsmester, ville alarmklokkene ringt umiddelbart. Stasjonsmesteren ville aldri ha glemt passasjertoget som hver bidige dag kom inn på perrongen til nøyaktig samme tid.
Lykken var bedre enn forstanden
Jeg tør ikke tenke på hva som hadde skjedd, dersom det havarerte godstoget hadde begynt å brenne, samtidig som 200 passasjerer var overlatt til seg selv inni samme tunnel, uten at noen av de som satt stuck der, ante hvilket drama som foregikk en liten kilometer framfor dem, og hvilken betydelig fare togpassasjerne befant seg i…
Illustrasjonsfoto: nickverlaan (pixabay)