Byrådens uheldige dag

Jeg reagerte på byråd Gåskjenns svar med sinne og fortvilelse

I mitt forrige innlegg ga jeg uttrykk for at jeg var flau på byens vegne, bl.a. over at Bergen kommune skriftlig hadde presisert overfor sine ansatte at de ikke fikk hjelpe beboere i bofellesskap og utviklingshemmede som bor hjemme hos foreldrene sine, med utfylling og kopiering av søknadspapirer vedr. kommunal støtte til ferieopphold. Det eneste de ansatte skulle få lov til å gjøre, var at avdelingslederne fikk anledning til å gjøre verge/pårørende oppmerksom på at beboeren hadde mottatt en konvolutt som kunne inneholde informasjon om økonomisk tilskudd. Bofellesskapets ansatte, de som har den daglige omsorgen for beboerne, fikk derimot ikke (med strek under ikke) lov til å hjelpe brukerne/beboerne med søknadene.

Jeg lyttet flere ganger til Nrk-intervjuet (31. august) der byråd Vigdis Anita Gåskjenn (KrF) etter beste evne prøvde å forsvare hjelpe-nekten, men jeg fikk ikke svarene hennes ut av tankene. Da Nrk-journalisten konfronterte henne med det urimelige at kommunens ansatte ikke skulle få hjelpe beboerne med søknad om kommunalt tilskudd, ga byråd Gåskjenn urimelige, uforståelige og ulogiske svar. Hun hevdet bl.a. at intensjonen med hjelpe-nekten «egentlig var god, fordi det er brukerens behov som skal være i sentrum, og vi skyver ansvaret over fra de ansatte til brukeren, sånn at det er brukerens individuelle behov som faktisk er utgangspunktet.»

Med respekt å melde; sånt er vrøvl. Dette henger helt enkelt ikke på greip! Byråd Gåskjenn kan umulig ha tatt inn over seg hvem og hvordan mange av disse brukerne er. Det finnes grader av utviklingshemming, og flere av dem jeg har møtt, vil aldri kunne være i nærheten av å kommunisere sine feriebehov på adekvat vis, ei heller kunne «ta ansvar» for en søkeprosess. Mange utviklingshemmede har ikke en gang noe språk, og de er ikke i nærheten av å forstå hva den aktuelle konvolutten evt. måtte inneholde, ei heller gå i noen form for dialog for å tilkjennegi sitt feriebehov.

Byråd Gåskjenn, påstod videre at «vi jobber hele tiden på å være gode på det vi gjør. Bergen kommune ønsker å være gode på ferie, og det forvaltes med iver.»

Ja, du leste riktig: Bergen kommune forvalter ferie «med iver», så ivrig er kommunens administrasjon at de forbyr de ansatte å hjelpe beboerne med kopiering og søknadsskriving om kommunal støtte! Den slags er uhørt og pinlig. Jeg – og mange med meg, blir skikkelig flau på byens vegne hvis det er slik kommuneadministrasjonen møter en del av de svakeste i samfunnet.

Byråden forsikret videre at «kommunen strekker seg langt», men bedyrer at «kommunikasjon er vanskelig, og at det ikke alltid er lett å treffe planken.» Hun fortsatte: «Hvis noe av det som går ut herfra fremstår som unødvendig rigid, så justerer vi oss. Vi jobber hele tiden med å være gode på det vi gjør.»

Det forundrer meg at byråden ikke umiddelbart tok inn over seg at den skandaløse hjelpenekten var en stor tabbe fra kommunens side. Hun prøvde å pynte på det hele i intervjuet med å si at administrasjon ikke traff planken i denne saken. Jeg kan forsikre om at byråden ikke en gang var i nærheten av «planken». Og i så måte er det kanskje på tide å se seg om etter andre «øvelser» som kan være bedre egnet for henne, for byråden viste i sine svar tydelig at hun ikke har satt seg tilstrekkelig inn i bofellesskapenes klientell, at hun synes å ha liten eller ingen bakkekontakt – og at selve intervjuet i seg selv var langt fra «planken». Først da mange bergensere kom på banen og ga uttrykk for sin misnøye overfor Bergen kommune og byrådens håndtering, bestemte byråden seg for å gi kontra-beskjed til de ansatte. De skulle heretter ha lov til å hjelpe beboerne med søknadsskrivingen. Så spørs det hvor mye «ferie» som er igjen av det inneværende budsjettåret, og ferietid for den saks skyld, og hvor lang saksbehandlingstid Bergen kommune i realiteten har. Denne saken opprørte meg virkelig. Den burde ha funnet sin løsning for lenge siden, det hadde alle parter vært tjent med. Ikke minst byråden selv.