Det sto om minutter før vi hadde mistet alt i husbrannen
Takket være pulverapparatet klarte vi å slukke husbrannen før det var for sent. Jeg sendte en vennlig tanke til Bergen brannvesen som alltid hadde fremholdt at læreren måtte øve seg på brannslukking…
Det har bokstavelig talt brent seg fast på netthinnen de få og svært dramatiske sekundene da flammene åpenbarte seg, knitret og spraket bortetter takpanelet, da mellomrommet mellom taket og golvplatene til stuen i etasjen over, var kraftig opplyst av flammer som begynte å få tak i bjelkelag og takpanel. Jeg kommer aldri til å glemme strimene av røyk som møtte meg i trappehuset og i gangen inn til kjellerstuen, en brutal bekreftelse på at svielukten vi hadde merket et par minutter i forveien, hadde sin årsak, en åpen brann i kjellerstuetaket forårsaket av en transformator til fire downlights i seksjonen over skrivebordet.
“Her brenner det!” ropte jeg til min kjære. Åse reagerte lynraskt og i løpet av sekunder var såvel sikring koblet ut, pulverapparatet funnet frem og husbrannslange under utrulling. Alt foregikk i et raskt tempo. Røykvarslerne begynte å ule, vi har mange av dem, noen endatil tilsluttet vaktselskapet som umiddelbart tok telefonisk kontakt. Da hadde jeg akkurat med et velrettet støt klart å treffe blink med pulverapparatet. Sekundene før hadde den ene downlighten ramlet ned fra taket, og således avdekket et hull som gjorde det mulig for pulveret å trekke inn i mellomrommet mellom takpanelet og stuegolvet over. I løpet av sekunder var det hele over. Vaktselskapet spurte om alt var i orden hjemme hos oss… “Nei”, svarte jeg, “vi holder på å slukke en brann, og jeg tror vi har klart å kvele flammene med pulverapparatet” “Vi varsler brannvesenet, kom dere ut av huset med en gang,” lød beskjeden fra vekteren i andre enden…
Selv om det tok 6 – 7 minutter før brannvesenet kom, føltes det ikke som en evighet. Jeg var rimelig sikker på at brannen var slukket, men jeg holdt et vaktsomt øye med skadestedet i tilfelle flammene skulle blusse opp igjen.
“John, du går ikke inn i huset”, ropte Åse, “du får bare ikke lov!” “Nei”, sa jeg, “jeg vil bare se om alt er slukket, se inn gjennom vinduet, jeg ser brannstedet herfra”, fortsatte jeg. “Du får ikke gå inn, John, lov meg det!”
Det så ut for at pulverapparatet hadde gjort susen. Brannen tok seg ikke opp igjen, og jeg sendte en vennlig tanke til brannfolkene som gang på gang hadde holdt brannforebyggende kurs for sjetteklassingene på skolen vår, brannfolk som stadig fremholdt at “læreren også måtte prøve og slukke brannen” da barna øvde seg med pulverapparater på skoleplassen. Jeg hadde gjort dette en rekke ganger i påsyn av elevene, så jeg visste hva jeg gikk til, jeg visste hvordan pulverapparatet kom til å oppføre seg. Dette hadde jeg øvd på, og nå fikk jeg muligheten til å gjøre det i en reell situasjon. Takk til Bergen brannvesen som aldri ga seg på at læreren også måtte til pers… Dette gjorde at slokkingen foregikk svært så oppskriftsmessig. Det kunne neppe ha vært gjort annerledes – eller bedre. “En kan si hva en vil om disse pulverapparatene, men de er uhyre effektive når en skal slukke en brann i startfasen”, sa en av brannfolkene som drev med etterslukking. Vi fikk skryt for at vi hadde gjort alt riktig, og at vi hadde hatt alt på stell. Endatil forsikringsdokumentene kunne fremvises i timene etter brannen, og snart var det bestemt hvilket firma som skulle forestå opprydningen. Midt på natten kom en representant fra “Skadegruppen” som monterte en vifte pluss en slange, og så var vi i gang med det som skulle bli en langvarig prosess for å rette opp igjen skadene flammene hadde forårsaket i løpet av sekunder.
Det manglet ikke mye på at vi hadde mistet hele huset. Hadde det brent et lite minutt til, hadde vi ikke hatt mulighet til å nå frem til brannstedet. I så fall hadde vi hatt en brannruin å forholde oss til i dag. Det sto om minutter… Hadde jeg satt meg ned for å sjekke mobilen og latt Kompis (hunden vår) fortsette å sove i kjellerstuen, hadde vi trolig mistet kjæledyret også. Men svielukten jeg kjente da jeg gikk opp fra underetasjen, gjorde meg usikker. Slik lukt pleide det ikke å være i huset. Vedovnen var ikke i bruk, og lukten var annerledes enn den som kommer fra stearinlys som nettopp var blitt slukket. Jeg hadde ikke roen på meg, jeg måtte ned igjen – med en gang. Det har jeg aldri angret på.
Hadde ikke vår datter ringt oss like før det skjedde…
Og så var det en greie til, noe som også bidro til at vi kom så godt fra det. Vi hadde sett en film og hadde 2 minutter og 40 sekunder igjen av denne, da vår datter ringte sent på kvelden. Hun hadde mye på hjertet for det var flere dager siden vi hadde snakket sammen. Samtalen tok anslagsvis 20-25 minutter, og da denne var slutt, så vi resten av filmen før vi skulle legge oss for natten. Den telefonsamtalen fikk avgjørende betydning for brannen, for hadde ikke Line ringt til oss, hadde vi lagt oss da det begynte å brenne. Vi ville nok blitt vekket av de mange røykvarslerne, men vi hadde ikke nådd frem til selve brannstedet. Vi hadde måttet flykte hals over hodet ut av huset, et hus som det trolig hadde vært umulig å redde.
Ikke alt blir like rasjonelt eller fornuftig i en slik dramatisk situasjon
Og hva foretar en så når det brenner i huset? Da er det ikke alt som blir like rasjonelt eller fornuftig gjort. Som da en slektning for en del år siden måtte rømme fra bygårdens 5. etasje etter å ha oppdaget at det brant i første og andre. I farten tok hun med seg fuglen og fugleburet, men i den andre hånden holdt hun dagens utgave av Bergens Tidende! Det samme skjedde med min kjære da det begynte å brenne hos oss. Hun tok med seg hunden, håndvesken og en deodorant! Like før hadde hun, mens jeg brukte pulverapparatet, laget en liten dam på det flisbelagte kjellergolvet bare for sikkerhets skyld, som en slags barriere mot ilden. Hvilken funksjon denne dammen hadde der på steingolvet, vites ikke. Men så gjøres ikke alt like rasjonelt når det plutselig oppstår en uventet og uhyre dramatisk situasjon i hjemmet. Mye blir gjort annerledes i en slik setting. Da er det godt at en har øvd på ting “i fredstid”, og ikke når det brenner rundt ørene på en, og en har knapt med tid – og er panikkslagen…
Dette er et novemberinnlegg som kan gi andeler i Jubelkonken. Klikk på bildet nedenfor:
For å delta i Jubelkonken, kan du også klikke på denne Facebook-logoen: 