Hvem vil se bildene mine…?

Folk var interesserte, og fotografen ble spurt om alt fra sted, tid på døgnet, lukkerhastighet og blenderåpning. Folk spurte og fotografen fortalte. De beste bildene ble sirlig plassert i album, mange av dem påført en passende tekstlinje eller to...

Ekspertråd: 

Opplevelsene huskes bedre om du lar fotoapparatet hvile

Da jeg var yngre var det å fotografere et lite «prosjekt». Vi hadde filmruller til rådighet, ruller med plass til 12, 24 eller 36 bilder. Bare de mest entusiastiske hadde mulighet til å fremkalle bildene selv. I mørkerommet tok det minutter og timer før fotografiene var fremkalt og kopiert. I sort hvitt.

Når fotografen selv ikke lenger tar seg tid til å studere sine egne bilder - eller gidder å hente dem frem igjen senere, hvordan kan en da forvente at omgivelsene, andre mennesker, skal ha et genuint ønske om å se nærmere på disse bildene?Filmruller kostet en del, det samme gjorde fremkallingen. Ofte tok det en uke eller tre fra filmrullen ble levert i fotobutikken, til bildene var klare for avhenting.

Det var alltid spennende å se resultatet av episodene som var blitt foreviget. Noen ganger ble en positivt overrasket, andre ganger skuffet. Selv husker jeg en ferietur der jeg hadde tatt 36 bilder og der flere av dem trolig var blinkskudd. Jeg hadde mange minnerike opplevelser fra steder vi hadde besøkt, og hendelser vi hadde vært med på. Men da jeg kom til fotobutikken for å hente bildene, ble jeg skuffet og fortvilet, det fantes ikke et eneste bilde på filmen. Filmrullen var ubrukt.

Nedtur

filmrullJeg hadde ikke tredd filmen skikkelig i kameraet, noe som var en litt omstendelig prosess. Filmrullen hadde ikke sluttet til tannhjulet som skulle trekke filmen frem etter hver eksponering. Da jeg hadde tatt et bilde, og trukket frem til neste «filmrute», hadde tannhjulet gått rundt, men taggene hadde ikke vært i nærheten av filmen, og dermed ble alt fiasko.

Eller hvis en i vannvare hadde åpnet kamerahuset slik at dagslys slapp inn, da var alt spolert. 

En måtte tenke seg vel om før en tok et bilde. Antall fotos var begrenset av filmrullens lengde, og en tok ikke bilder i hytt og pine. Billig var det ikke, og dermed ble en litt gniten på utløseren. Det var kun nødvendige og helt spesielle øyeblikk eller opplevelser som ble foreviget. En hadde ikke råd til mer…

Heldigvis er denne tiden passé. Filmruller på gamlemåten er nesten umulig å oppdrive, og flere av produsentene som virket både seriøse, solide og veldrevne, slik som Kodak, er for lengst blitt historie. Kodak klarte aldri å følge med i utviklingen og brakk til slutt ryggen, gikk konkurs.

Bildeskatten ingen ser

Folk var interesserte, og fotografen ble spurt om alt fra sted, tid på døgnet, lukkerhastighet og blenderåpning. Folk spurte og fotografen fortalte. De beste bildene ble sirlig plassert i album, mange av dem påført en passende tekstlinje eller to... I dag tar vi bilder alle sammen, haugevis av bilder. Vi bærer kamera med oss over alt, og det er tilgjengelig i de fleste situasjoner. Mobiltelefonene er etter hvert blitt så avanserte at mange av dem er bedre som fotoapparat enn telefon.  

Og… vi tar bilde etter bilde, i hopetall, hundrevis, tusenvis, titusenvis! Vi laster bildene over på PC eller lagrer dem på minnebrikker, eller et sted i cyberspace.

Det er bare en hake ved det hele, mange av oss kikker aldri mer på bildene når jobben er utført. Det overveldende antall digitale fotos, og det stadige store tilsiget av enda flere nye bilder, gjør at vi svært sjelden tar oss tid til å se nærmere på bildeskatten vår.

Forskere har funnet ut at det at vi bruker kamera så mye og tar så ufattelig mange bilder, får oss til å huske selve hendelsen eller opplevelsen mye dårligere! Dette fordi vi aldri tar oss tid til å studere bildene i etterkant – eller fordi vi ikke har vilje eller evne til å organisere dem, katalogisere dem, skrive fototekster, holde hendelsene «varme», etc…

De beste bildene

Tidligere var det en håndfull fotos som ble hentet ut hos en forhandler eller på Posten, bilder en hadde sett frem til med stor spenning og forventning, en fotokonvolutt som mange ønsket å se nærmere på. Folk var interesserte, og fotografen ble spurt om alt fra sted, forløpet, øyeblikket, tid på døgnet, lukkerhastighet og blenderåpning. Folk spurte og fotografen fortalte. De beste bildene ble sirlig plassert i album, mange av dem påført en passende tekstlinje eller to… 

Men i dag… når fotografen selv ikke lenger tar seg tid til å studere sine egne bilder – eller gidder å hente dem frem igjen, hvordan kan en da forvente at andre skal ha et genuint ønske om å se nærmere på bildene? At ingen får se bildene eller gidder å ta dem nærmere i øyesyn, minner om naboen som kom hjem fra ferietur og inviterte venner til sosialt samvær der mengdevis av korte, blafrende, ustødige og dårlig projiserte opptak – eller hundrevis av uskarpe, uinteressante dias, i timevis ble vist på et krøllet laken hengt opp i stuen. Takk og pris for at en slapp å være tilstede ved slike sammenkomster…!

Råd: La fotoapparatet hvile oftere…

Hvem vil se bildene mine? Eller dine…? Hvis du aldri gidder å studere dine egne bilder, hvordan kan du da forvente at andre skal ha lyst til å se dem? Og hvis ingen ser på bildene dine, ikke en gang deg selv, hva er da vitsen med å ta haugevis av bilder…?

Kanskje skulle du bli mer gniten med utløseren, for dersom det er slik som ekspertene påstår, vil opplevelsene bli mer minnerike om du lar fotoapparatet hvile, og heller tar deg tid til å ta inn over deg alle sanseinntrykkene der og da, i ro og mak…. 

 

La andre få vite om dette innlegget..