Bussjåfør Andersens opplevde inkonsekvens og urettferdighet

Seniorpolitikk

Andre arbeidslivsfabel

Av John Steffensen
 

Seniorpolitikk og livsfaseorientert personalpoltikkAndersen har vært en trofast medarbeider i busselskapet i over tretti år. Fordi han både er bestemt og fleksibel og har godt lag med de unge, er det han som alltid har kjørt ungdomsskoleelevene til og fra skolen – i tillegg til at han ofte har hatt ansvaret for nattbussen i helgene, fordi han både har diplomatiske evner og våger å sette foten ned, gi tydelig beskjed om hvordan feststemte passasjerer skal oppføre seg om de ønsker at Andersen skal frakte dem hjem nattestid.

Men Andersen begynner å bli lei av at det alltid er han som må kjøre disse rutene, og han føler at det koster mer krefter nå som han er blitt seksti, enn det gjorde da han var yngre. Derfor har Andersen søkt den ledige jobben som turbilsjåfør i selskapet. Dette er noe han er motivert for og har lyst til, noe han også tydelig tilkjennegir overfor selskapets leder. Andersen har faktisk en klar forventning om at turbiljobben vil bli hans, han kan vanskelig skjønne at det er mulig for ledelsen å se bort i fra hans lange fartstid i selskapet, og det faktum at han alltid har vært en trofast og svært dyktig medarbeider. 

Derfor blir Andersen utrolig skuffet og bitter når han oppdager at selskapet tilsetter en helt ny og ung sjåfør i turbiljobben, samtidig som Andersen tildeles en jobb han egentlig ikke kan tenke seg. Fra nå av skal Andersen slippe å kjøre nattbuss, og tillegg vil han få en hel time mindre kjøretid bak rattet per uke. Andersen skal nå busse på dagtid, men den ukentlige fritimen kan han ikke bruke til noe som helst, fordi han da må oppholde seg på endestoppet i påvente av neste tur en klokketime senere. I bakhodet kverner hele tiden lederens formanende påminnelse om at det er passasjerene vi jobber for!  Som om Andersen ikke visste dette etter mange tiår i selskapets tjeneste… Men var det ikke slik at det fantes passasjerer i turbussen også…?  

Det var ikke dette Andersen hadde sett for seg. Nå sitter han i bussløyfen og ser glade og forventningsfulle pensjonister bli kjørt av sted i den splitter nye turbussen som Andersen selv drømte om å få kjøre. Og i guidesetet ved siden av den unge sjåføren sitter daglig leder med et bredt smil, tydelig tilfreds over den nye bussen og tingenes tilstand. Akkurat i det de passerer Andersen på endestoppet, vinker daglig leder ivrig og gledesstrålende til ham – mens sjåføren fløyter…

Men Andersen vinker ikke tilbake…

 

*) Fabelen er et apropos til myndighetenes pålegg om livsfaseorientert personalpolitikk (omtalt i annet innlegg på dette nettstedet. Klikk på denne lenken) og tilrettelegging for arbeidstakere med spesielle behov uansett livsfase. Myndighetene ønsker at arbeidstakere skal stå lenger i jobb, og livsfaseorientert personalpolitikk er i så måte et viktig insentiv. Les også «Fru Pedersens opplevde tilrettelegging og imøtekommenhet» (Klikk på tittelen til venstre.)

 

La andre få vite om dette innlegget..