Kunnskapsbløffen

Nasjonal prøve og Kunnskapsløftet

Nasjonale prøver til besvær

Nasjonal prøve og KunnskapsbløffenPersonlig har jeg et avslappet forhold til nasjonale prøver i grunnskolen. Jeg vektlegger dem ikke særlig, først og fremst fordi de nasjonale prøvene kan fortone seg som skudd i blinde. Om norsk skole hadde hatt en normalplan lik den vi fikk i 1939, der det stod nedfelt hva hver enkelt elev i dette land, fra hovedstaden til den ytterste avkrok i Finmark, skulle mestre på hvert enkelt årstrinn og innenfor hvert fagområde, så hadde kanskje slike tester hatt noe for seg. Når en lager nasjonale prøver i forhold til Kunnskapsløftet, blir dette etter min og manges mening et nesten umulig prosjekt, ikke minst fordi hver enkelt skole får bestemme innholdet i fagene innenfor treårsbolker. Enkelt fremstilt: Skole A kan velge å fokusere på brøkregning på ett klassetrinn om høsten. Skole B venter med samme emnet til neste skoleår – om våren. Om den nasjonale prøven inneholder flere oppgaver med brøk og brøkregning, vil den ene skolen ha åpenbare fordeler fremfor den andre. Det som ble gjennomgått sist, sitter friskest i minnet. For ikke å snakke om dersom temaet ennå ikke har vært presentert for elevene.

Flere andre betenkelige forhold hefter også ved de nasjonale prøvene. Da skoleåret startet i høst, ble boken «Kunnskapsbløffen» lansert. Denne tar utgangspunkt i forholdene i Oslo-skolen, og forfatteren Magnus Marsdal, trekker frem lite hyggelige sider ved måten prøvene blir gjennomført på i hovedstaden. Han skriver om Oslo-lærere som presses til juks for å oppnå best mulig resultater. Mange skoler endrer på timeplanen uker i forveien, der elevene blir drillet i oppgavetyper som en kan forvente å få på de nasjonale prøvene. Slik «Teach to test» er et velkjent fenomen også fra andre land som har tilsvarende standardiserte prøver. I disse ukene blir de fleste andre fag lagt til side, og salderingsposten blir gjerne de estetiske fagene musikk, kunst og håndverk osv. Marsdal forteller om lærere som også er meget rause med tiden, dvs. at de gir elever lenger tid med prøvene enn det som var avtalen.  De får også hjelp til å peke ut de riktige svarene. Han viser videre til elever som ikke får delta på testene, enda de selv ønsker å være med…  

Utdanningsforbundets leder i Oslo bekrefter langt på vei påstandene som Magnus Marsdal kommer med. Lederen uttaler at han kjenner godt til det som skjer i Oslo-skolen. Mye av det som kommer frem fra medlemmene, har Utdanningsforbundet meldt videre til skolemyndighetene. Han mener at de nasjonale prøvene ofte gir et feilaktig bilde av nivået til elevene, og at tiden nå er inne for å revurdere hele opplegget.

Skolebyråden i Oslo, Torger Ødegaard (H), fnyser av Magnus Marsdals påstander.  Han nekter for at de nasjonale prøvene representerer noe problem og karakteriserer påstandene i boken som «det rene vrøvl». Lederen i Utdanningsforbundet i Oslo sine uttalelser blir av skolebyråden kalt løse påstander.

Endelig er det er et tankekors at da NRK skulle lage nyhetsoppslag i forbindelse med lanseringen av Marsdals bok, kontaktet journalistene ca 20 lærere i Oslo i forbindelse med innslaget. Kun en eneste lærer våget å stå åpent frem. Resten ønsket ikke å delta av redsel for å kunne bli identifisert i programmet. Lærerne fryktet for negative konsekvenser dersom de ble gjenkjent. Like fullt kunne alle lærerne, utenfor kamera, bekrefte Magnus Marsdals påstander… 

 Nasjonal prøve og Kunnskapsløftet

 

La andre få vite om dette innlegget..