Når mobbing blir usynlig
«Jeg ønsket at de skulle slå meg. Og jeg skammer meg ikke. Hadde jeg hatt blåmerker, brudd, kutt – hva som helst synlig – hadde jeg hatt noe å vise fram… Likevel slåss jeg hver eneste, eneste, eneste dag mot det som ble plantet i meg for mange år siden.»
Slik skrev et ungt menneske i Aftenposten for en tid tilbake, der vedkommende rettet søkelyset mot den usynlige mobbingen, handlinger som i seg selv ikke kan defineres som mobbing, men som likevel er det, fordi det som gjøres er påvirket av tidligere hendelser, f.eks. at en har vært utsatt for mobbing før, og den iboende frykten for hva som kan komme til å skje i fremtiden, hvis en ikke føyer seg eller viser velvilje overfor den som var mobber tidligere.
Det er fort gjort å se seg blind på mobbing. Synlig mobbing som blåmerker, ødelagt tøy, neseblod, tilsøling, herpete bøker osv. er en indikator på at noe er galt. Psykisk mobbing eller skjult mobbing kan være vanskeligere å avdekke, fordi dette ofte dreier seg om ting som ikke gjøres. Opplevelsen av å bli usynliggjort, utestengt, oversett, aldri bli kontaktet, invitert i bursdager eller alltid være den som står igjen til slutt når lag velges, kan pågå over tid før den psykiske mobbingen blir avdekket.
Hvis mobbingen oppdages, og noen tar affære slik at mobberne slutter, kan det være at den likevel fortsetter under overflaten. Den som har vært utsatt for mobbing, har ofte fått en indre redsel og usikkerhet. Det kan også være en stor belastning hver dag å måtte omgås den eller dem som over tid sjikanerte og plaget en. For er det sikkert at de har forandret seg så radikalt…? Frykten slipper ikke taket sånn uten videre, bare fordi noen lover bot og bedring og sier de skal skjerpe seg…
Alle skoler har nulltoleranse mot mobbing, det trenger vi ikke tvile på. Det fins ingen skolefolk som synes det er greit at barn mobber. Avskyen for slikt sitter i ryggraden. Men når skolen tar affære, er det da sikkert at man får med seg alt, at også røttene blir lukt vekk? En må ikke tro at all mobbing blir borte selv om handlinger som kan defineres som mobbing, ikke fins mer i skolegården. Rådgiver Monica Karen Kristensen (Torshov) sier: «Her ligger kjernen i problemet. Å oppfatte at det er mobbing selv om man ikke kan se det. At redselen er plantet for lenge siden. Nå er det nok med en kommentar – om den er aldri så vennlig formulert, et spørsmål levert med et smil eller et blikk fra den andre siden av rommet. Å bli truet med smil og hverdagslige ord gjør ikke trusselen mindre skremmende. Tvert imot, for da er det stor sannsynlighet for at de rundt deg ikke oppfatter trusselen, og da står du alene. Din reaksjon setter deg i et negativt lys. Du er overfølsom, sær, tolker alt i verste mening, er en einstøing, tåreperse, tåler ingenting.»
I Aftenposten kunne en lese om «Petter» som var blitt mobbet i sju år. Han skrev bl.a.:
«Jeg føler at jeg slåss i mørket. De trenger bare å se på meg for at jeg skal få angstanfall. Og når de bare ser på meg og sier ting, har jeg jo ikke noe å vise frem som bevis på at de plager meg. Det er ikke lett å gå til rektor og si at de så på meg, og nå er jeg redd!»
Skal en kunne avdekke denne form for mobbing, er det viktig at voksenpersonene viser nysgjerrighet. En må ta de sære barna på alvor. Hvorfor oppfører dette barnet seg ut over det vanlige? Kan det være at han/hun sliter med noe som du ikke ser eller aner dybden av? Hva kan grunnen være til at noen barn alltid kretser rundt de voksne? Hvorfor vil enkelte elever til stadighet være i nærheten av læreren når det er friminutt? Hva er årsaken til at noen alltid velger å jobbe alene? Hva med han eller hun som nøler med å gå ut enten på lekeplassen eller i frriminuttet, med mindre en voksen gjør det samme? Et barn som sitter mutt eller stille time etter time, kan det være fordi han/hun ikke ønsker å bli lagt merke til, gjøre seg usynlig?
Skal en komme på sporet av denne type mobbing, er det viktig med nysgjerrige voksne. For det er ikke sikkert at det du ser, er slik du ser…
This page appears to get a good ammount of visitors. How do you advertise it? It offers a nice individual twist on things. I guess having something authentic or substantial to talk about is the most important thing.