Jeg hører hva du sier, men svaret er nei!

At små barn i perioder kan trasse, er naturlig og forståelig. Noe helt annet er det når barnet er blitt større, og trassingen snarere øker i omfang.

Vær ikke redd for å sette grenser…

At små barn i perioder kan trasse, er naturlig og forståelig. Noe helt annet er det når barnet er blitt større, og trassingen snarere øker i omfang. Det er viktig at de voksne tør å sette grenser! Noen frykter at vi snart står overfor en hel generasjon med bortskjemte kranglefanter som har erfart at bare de holder ut lenge nok, får de viljen sin til slutt. At foreldrene stadig går i forhandlinger med barna og ikke setter foten ned på et tidlig stadium, er å gjøre barna en bjørnetjeneste. I hvert fall på sikt…

Den voksne bør for alvor begynne å bekymre seg når barnet til stadighet ikke tar et nei for et nei, men fortsetter å mase og true til det får viljen sin. At små barn i perioder kan trasse, er naturlig og forståelig. Noe helt annet er det når barnet er blitt større, og trassingen snarere øker i omfang.

Ofte dreier det seg om noe barna har lyst på, et ønske eller et krav som gjør at de ikke vil gi seg. Penger, klær, mobil, feriemål etc. er det som oftest skaper utrivelige tilstander i hjemmet. Det verste de voksne kan gjøre, er til stadighet å gi etter for barnas press, sutring og klaging, bare fordi de voksne ikke orker å forholde seg til en sur, misfornøyd og kranglete unge.

Å sette grenser er å vise omsorg

Jeg mener at barn skal bli hørt, og at de har rett til å mene noe – samt oppleve at de voksne kommer dem i møte noen ganger. Men på enkelte områder skal det ikke være rom for forhandlinger, f.eks. om det å gå på skolen – eller når barna skal komme inn om kvelden. Den voksne må være sitt ansvar bevisst. Det handler om å gi og ta. Noen ganger må en komme barna i møte, andre ganger skjærer en gjennom og tydeliggjør: «Jeg hører hva du sier, men svaret er nei!»

Norske foreldre må tørre å sette grenser, fortelle hvor skapet står. Det ligger mye god omsorg i det at voksne opptrer bestemt. I bunn og grunn respekterer barna dem for dette, i hvert fall når foreldrene viser at de kan være imøtekommende og greie i blant. Hele samfunnet avhenger av at foreldrene er sin oppgave bevisst og tar ansvar for oppdragelsen. Det skal være forskjell på barn og voksne! Alle unger skjønner det.

Absolutt ingen har godt av å få viljen sin hele tiden. Det må barna lære seg tidlig, ellers lander de hardt og brutalt på et senere stadium, når de skjønner at ikke alle har samme oppfatning som dem, at ikke alle vil føye seg, eller la dem få viljen sin bare de maser, tyter, kjefter eller griner lenge nok. Sånn er ikke livet for folk flest. Det fungerte kanskje slik i starten, da barna var små. Men aldri senere…

[button link=»https://johnsteffensen.no/2012/08/det-fins-tre-foreldretyper/» color=»red»] Hvilken foreldretype er du?[/button]

 

Klikk på ruten over og finn hvilken type du er!

 

La andre få vite om dette innlegget..