Slagene som rammer så hardt…
En svær ungeflokk stimlet sammen. Hundre barn. Minst! Midt i hurven utkjempet kamphanene en duell på liv og død. Ingen av dem kunne tape ansikt overfor mobben. Massens rop lød taktfast: “Mere blod! mere blod!”
I det fjerne kom inspiserende lærer løpende, akkompagnert av barnas rop, brøytet seg vei gjennom massen. Noen ganger vek publikum oppmerksomt til side for å lage vei for den voksne. Andre ganger stod en som sild i tønne, ivrig opptatt av å heie på de to som utkjempet en durabelig duell i skolemanesjen, eller heiagjengen ble stående svært så tettpakket fordi de håpet at kampen kunne vare litt lenger, og at inspiserende lærer kom til å bli mest mulig forsinket i sitt forsøk på å stanse kampen.
Dette var stor underholdning for massen. Endatil gratis. Et ekstra pluss var det om en av gladiatorene i ren desperasjon begynte å gyve løs på læreren som fortvilet prøvde å skille slåsskjempene. I løpet av sekunder måtte læreren ta en viktig og noen ganger skjebnesvanger avgjørelse. Hvem av de to hadde startet det hele? Hvem fortjente å bli tatt hardest – bli dradd ut av ringen etter øreflippen eller nakken? Hvem skulle sendes til rektor? Begge – eller bare en av dem? Var dette kanskje øyeblikket for en slags selvoppfyllelsens profeti, en forutinntatthet av hvem av de to som var synderen, øyeblikket for raske slutninger – eller kortslutninger…? Var det sikkert at det var riktig person som ble ydmyket foran gjengen? Var det rett elev som med resolutte og hardt trampende lærerskritt ble ført til kontoret? Eller var det kanskje den andre, han som i kampens hete hadde fått gjennomgå mest – og som i øyeblikket lå an til å tape, var det kan hende han som burde ha blitt ført bort av den illsinte læreren?
Det ble mange slike dueller i oppveksten, mange kamper på liv og død mellom enkeltelever. Ofte med de samme ungene i ringen.
Men ett har slått meg… De taktfaste heiaropene fra sidelinjen, elevene som hele tiden forsøkte å helle bensin på bålet gjennom sine taktfaste rop; “Mere blod! Mere blod!“… Det skjer ikke på samme måte lenger. I hvert fall ikke like hyppig! Er det fordi dagens barn og unge er så meget mer veloppdragne enn tidligere generasjoner? Nei, det tror jeg ikke, men kanskje er det slik at kamphanene har funnet andre arenaer der de kan ramme dem eller den de vil ta et oppgjør med. På veien til og fra skolen? I fritiden? På mobiltelefon? På Facebook? Twitter? ….
Mulighetene er så mange flere i dag, og slagene kan ramme desto hardere. En slår om seg uten respekt, takt og tone. Gjerne under beltestedet. En trenger endatil ikke bry seg med dem som allerede ligger nede, med sønderknust selvbilde, en verbal blåveis som rammet så inderlig hardt – langt inn i sjelen… For det er ikke grenser for hvor hardtslående og infame enkelte kan bli, når de slipper å stå ansikt til ansikt med den de ønsker å ramme. Mobberen føler seg uangripelig, usynlig og godt utenfor rekkevidde, der han eller hun sitter og skriver de mest utspekulerte og sårende meldinger – mailer – kommentarer – eller vegginnlegg, ord som rammer motparten kraftigere og mye mer sårende enn de fysiske knytteneveslagene i friminuttenes slåsskamper. Det er sagt at munnen er det mest utspekulerte våpen vi mennesker har. Med den kan vi ødelegge andre gjennom baksnakking og de verste usannheter. Men utsagnet er gammelt, formulert lenge før all verdens elektroniske dippedutter ble allemannseie. For nå er det ikke bare munnen som er verstingen. Fingrene som løper over tastaturene, kan også også gjøre uopprettelig skade – og ramme mye mer komplekst og smertefullt, enn skolens slåsskamper noensinne var i nærheten av å kunne gjøre.