Et masterstudium for lærere kan virke mot sin hensikt…
Mange politikere påstår at en femårig masterutdanning for lærere vil bidra til å løfte læreryrkets status. Tanken er at en faglig fordypning skal styrke rekrutteringen til læreryrket, både kvalitativt og kvantitativt.
Allerede om fem-seks år vil skolen mangle 18 000 lærere, og når en samtidig vet at hver tredje lærerstudent hopper av studiet innen to år, står man overfor et betydelig rekrutteringsproblem i skolen.
Anført av partiet Høyre mener mange politikere at løsningen er økt faglig tilfredsstillelse og opplevelsen av å lykkes med undervisningen. Skal en komme dit, må lærerutdanningen styrkes gjennom et masterstudium, hevder politikerne.
De om det… Jeg er nemlig ikke sikker på at dette grepet gir den ønskede effekt. Jeg stiller meg tvilende til at det å øke utdanningens lengde, også kommer til å øke interessen for lærerutdanningen. Et lenger utdanningsløp gir heller ingen garanti for at lærerjobben glir mer knirkefritt. Det er ingen automatikk i at et langt studium gir oss bedre lærere.
Jeg stiller meg tvilende til at det å øke utdanningens lengde, også kommer til å øke interessen for lærerutdanningen.
I overskuelig fremtid vil det være slik at lærerstudentene fortsatt kommer til å ha svært ulik faglig tyngde. Mange lærerstudenter har nemlig for svak bakgrunn fra videregående skole. De har for mange huller i sine kunnskaper. En masterutdanning for lærere skal gjelde for alle, og ikke slik som ved de fleste andre masterstudier, at det foretas en siling etter bachelorgraden. Det at lærerutdanningen rekrutterer studenter som i utgangspunktet ikke er faglig sterke, vil utgjøre et risikomoment mht. politikernes klokkertro på at masterstudiet i lærerutdanningen vil være løsningen.
Jeg mener at et masterstudium for lærere også kan virke mot sin hensikt. Jeg tror at det som skal til for å lokke sterke kandidater til lærerjobben, samt beholde de dyktigste i skolen, blir å gi lærerne et betydelig lønnsløft. OECD har nettopp påpekt at norske lærere tjener lite sett i forhold til andre yrkesgrupper med tilsvarende utdanningslengde. Videre må det bli flere karrieremuligheter innen skoleverket, de såkalte “tidstyvene” må bli færre, læreren må få mer frihet til å undervise, sanksjonsmulighetene for å bedre disiplinen i skolen må bli mer effektive og relevante – og sist, men ikke minst må læreren ikke settes i bur. Tanken om å binde mer av lærernes tid i skolen er og blir et dødfødt prosjekt hvis ønsket om å øke rekrutteringen til yrket, var alvorlig ment. Økt binding vil etter min og manges mening forsterke flukten fra yrket.
Til slutt må nevnes den store mistilliten som de siste årene er blitt skapt til KS (lærernes arbeidsgiverorganisasjon) og til landets politikere, stortingspolitikere som i valgkampen hadde sterke meninger om hva som måtte gjøres i skolen, men som “glemte” at de selv allerede i 2003 hadde gitt fra seg muligheten til å styre denne skoleutviklingen – og/eller forhandle om lærernes arbeidstid. Avgjørelsen i 2003 var etter min mening et stort feilgrep, noe som bl.a. har ført til det streikekaoset mange elever og lærere har opplevd de siste årene.
Les mer om skolen og skolerelaterte saker ved å klikke her.