Læreren som jeg mistet all respekt for

Hvor mange flyktninger norge skal ta i mot, krever bl. A. Bred politisk enighet... (www. Johnsteffensen. No)

I løpet av sekunder var det gjort…

 

Respekten for læreren forsvant som dugg for solen

 

Alle mener noe om lærerne fordi alle har erfaring med skolen og dens personale. Enhver nordmann har vært elev i et obligatorisk skoleløp.

Skoleopplevelsene er derimot individuelle. Noen voksne fikk helteglorie, andre kunne ha vært skylt i do. Noen ble lagt for hat, andre elsket og avholdt. En lærer kunne fremstå som en klyse for en elev, men bli beundret av en annen. Skoleopplevelser er og var subjektive og varierer fra person til person.

I ettertid kan det være at dumme lærere fremsto enda dummere og mer uspiselig enn han/hun faktisk var. Minnesporene svekkes, noen fortrenges – andre forsterkes.

En svært nedverdigende opplevelse

Selv var jeg en snill gutt på skolen, jeg hadde overdreven respekt for autoriteter og våget ikke handle mot dem. Jeg hadde en klassestyrer som jeg likte godt, og de fleste av lærerne var stort sett greie. Men det fantes unntak. En av dem var sløydlæreren. Ham mistet jeg brått all tillit til, og det hele var fort gjort. I løpet av sekunder hadde han klart å ødelegge tillitsforholdet for alltid. Han rettet baker for smed, tok meg hardt i øret og dro meg sidelengs bortover. Det var smertefullt og ydmykende, en svært nedverdigende opplevelse. 

Han hadde ødelagt all tillit og respekt, og det hadde han klart i løpet av sekunder.
– respekten for læreren forsvant i løpet av få sekunder. Den ble aldri gjenopprettet! (foto: åse steffensen)

Det verste en lærer kan gjøre, rammet meg

Like før dette hadde han gjort en fatal bommert, han hadde grepet fatt i feil elev. Jeg hadde ikke gjort noe galt, men i samme øyeblikk som han åpnet døren til sløydsalen, ble det trengsel i døråpningen. En klassekamerat førte an, og det var han som skapte kaos rekkene. Han stod like ved siden av meg, og i brøkdelen av et sekund hadde sløydlæreren registrert at noe skjedde akkurat der jeg sto. Så ble det meg han plukket ut, dro meg ut av rekken etter øret og lempet meg bort til motsatt vegg på gangen. Så måtte jeg stå der alene mens ugjerningsmannen slapp unna. Sekunder eller minutter som opplevdes som evigheter. Jeg hadde fått straff for noe jeg ikke hadde gjort. Læreren hadde latt sin vrede gå ut over en uskyldig. Et gedigent feilgrep, det verste en lærer kan gjøre overfor en elev.

Overfor meg var løpet kjørt

Etter denne svært ydmykende og urettferdige behandlingen mistet jeg all respekt for hissigproppen. Han kunne være så dyktig han ville, han kunne skru på sjarmen og være morsom, han kunne fortelle gode historier også, men overfor meg var løpet kjørt, ikke noe av det han fant på, slo an hos meg. Han hadde ødelagt all tillit og respekt, og det hadde han klart i løpet av sekunder.

Etter hendelsen var denne læreren i mine øyne utelukkende teit og dum, ja «helt sløkk». Og enda verre: Jeg skydde ham som pesten, gikk omveier og snudde meg vekk hver gang han kom gående mot meg… Jeg tålte ham bare ikke… 

Senere har jeg reflektert en del over dette. Vedkommende lærer var «heldigvis» bare en person jeg måtte forholde meg til dette ene skoleåret, og det eneste faget han underviste i, var sløyd. Dermed overlevde jeg skolehverdagen på et vis. Betydelig verre hadde det blitt om jeg måtte omgås ham hver dag over flere år, f.eks. gjennom hele grunnskoleløpet fra 1. til 7. klasse.

Jeg takker min skaper for at han ikke var klassestyreren min i hele sju år. Om han så hadde vært, har jeg en sterk følelse av at jeg hadde kommet till å bli preget av dette senere i livet. Kanskje hadde jeg ikke lenger bare vært snill gutt på skolen? Kanskje hadde min bitterhet, mitt sinne og min frustrasjon ført til at jeg hadde utviklet meg til å bli en helt annen type…?

 

La andre få vite om dette innlegget..