Rektorer flykter fra skolen

Ikke bare rektorer som sliter i skolen. (foto: åse steffensen)

Rektorflukten toppen av isfjellet…

Ikke bare rektorer som sliter i skolen. (foto: åse steffensen)De klager på stort arbeidspress, mye byråkrati, liten praktisk oppfølging fra skoleeier, dårlig inneklima, lite tid til pedagogisk arbeid og lav lønn, de mange rektorene som ikke er tilfreds med forholdene i Bergensskolen. Noen legger også til at rektorjobben er en ensom jobb, og at de ofte føler seg alene.

Ikke vet jeg om forholdene er spesielt ille i Bergen, men jeg har en følelse av at det faktum at hver femte rektor i Bergen vurderer å slutte i jobben før oppnådd pensjonsalder, ganske sikkert gjelder for flere steder i landet. Nå har det seg slik at undertegnede snart har vært lærer i 40 år. Jeg har i mange år utført et betydelig lederarbeid innenfor frivillige organsisasjoner, og jeg synes om det å være leder. Tror nok også at jeg har et visst talent for dette. I hvert fall hvis en skal tro attestene og referansene som jeg har fått etter endt tjeneste.

Likevel har det aldri vært fristende for meg å bli rektor i Bergen. Til det har jobben endret seg radikalt i forhold til det rektorstillingen opprinnelig innebar. Da jeg var nyutdannet lærer, syntes jeg rektorjobben virket spennende og utfordrende. Jeg så hvordan rektor på egen skole fungerte som førstemann og et forbilde blant likemenn, en leder som viste vei – ikke minst når det gjaldt det pedagogiske. Han var en tydelig leder både for elever, foreldre og lærere. Han var en ekspert som alle så opp til.

Rektorrollen ble endret og dermed også mindre interessant

Men etter hvert ble rektorrollen endret, og sjefen fikk betydelig flere merkantile oppgaver å forholde seg til, i tillegg til en mengde annet arbeid som langt fra kunne karakteriseres som pedagogisk utviklingsarbeid. Snart ble også rektortittelen endret til «resultatenhetsleder», og med den tittelen ble også mye av det pedagogiske utvisket. Nå ble det andre oppgaver som fylte rektors arbeidsdag, og personalet følte at han/hun sakte, men sikkert, oppholdt seg svært mye inne på kontoret bak en lukket dør, stadig opptatt med å svare på «ørten» rapporter og utallige skjemaer, samt passe på at alt ble videresendt i tide, osv. 

Dermed ble det lite fristende for en god del lærere å søke rektorjobb, selv om de følte seg egnet til dette. Rektorstillingen var en jobb som kunne ha vært interessant – hadde det ikke vært for at innholdet var blitt så radikalt endret. Dermed ble det også slik at søkerlistene til de ulike rektorjobbene etter hvert ble uhyre tynne. Noen stillinger fikk ingen søkere i det hele tatt. I snitt kunne det være to eller tre søkere til hver rektorstilling. Dette var på ingen måte attraktive jobber, og mange av de mest kompetente betakket seg. De fant rektorstillingen uinteressant.

Ikke bare rektorrollen som endret seg

Det er kjekt å ha med barn å gjøre. Likevel er det mange lærerstudenter som betakker seg...Men det som hendte med rektorene, det viste seg også på andre områder i skolen. For eksempel var det å være øvringslærer (eller veileder for lærerstudenter) noe en ble headhuntet til. Det var kun de dyktigste lærerne som ble tilsatt som øvingslærere. Dermed ble dette prestisjefylte oppgaver der arbeidsgiver fristet med så vel god lønn som utstrakt og meget relevant kursing av selve «øvingslærerkorpset». Men så fant politikerne ut at ordningen ble for dyr, og dermed ble så vel lønn som egenutvikling i form av kursing, betydelig redusert. Dette førte igjen til at rekrutteringen av øvingslærere ble mye vanskeligere. Nå var det mange av de mest erfarne lærerne som betakket seg. Og dermed måtte lærerskolen og universitetene hente inn helt ferske, nyutdannete lærere til veilederfunksjonen. Nå var det slutt på headhuntingen av de mest kompetente. Nå tok en gladelig i mot enhver som meldte seg til tjeneste. Og dette var stort sett de yngste, ferskeste og minst erfarne lærerne, de som hadde lav begynnerlønn og som gjennom veiledningsarbeidet ønsket å spe på inntekten noe. Jeg våger påstanden; studentene fikk med dette en dårligere praksisundervisning enn det som var vanlig tidligere.

Nesten en av fire begynner aldri å jobbe i skolen

Når skoleeier ter seg slik at de mest kompetente lærerne ikke finner rektorstilling interessant, da er det noe fundamentalt i veien med innholdet i jobben. I så måte er det ikke overraskende at Bergens Tidendes undersøkelse konkluderer med at hver femte rektor har tenkt å slutte. Fra før vet vi at nesten en av fire ferdig utdannete lærerstudenter aldri kommer til å sette sin fot i norsk skole, men finner andre og mer spennende utfordringer i samfunnet. Også dette er et stort tankekors. Men jeg tror dessverre ikke at noen er i stand til å snu trenden i overskuelig fremtid. Til det er det for liten vilje – og trolig også evne – til å ta inn over seg hva dette i bunn og grunn dreier seg om…

La andre få vite om dette innlegget..