Om armod i skolen…
«Skiftende politiske regimer har latt byens skoler forfalle systematisk gjennom flere tiår» skrev Bergens Tidende på lederplass 19. januar. Avisen konkluderer slik: «Problemet er slett ikke privatskolene, som enkelte vil ha oss til å tro. Problemet er den offentlige skolen selv, som i dagens bedrøvelige utgave ikke tåler konkurranse fra andre. Politikerne må begynne der.»
Det er så sant, så sant! Jeg vet ærlig talt ikke hvor jeg skal begynne når jeg vil applaudere avisens erkjennelse. Jeg har ofte hatt lyst til gå drastisk til verks for å skaffe elevene så vel skapelige pulter som stoler. Jeg har klødd i fingrene etter å pusse opp klasserom, skifte gardiner, male vegger, osv. Jeg har lengtet etter lyse og trivelige rom med velfungerende ventilasjonssytem, funksjonelle arbeidsbord, gode stoler, osv.
Jeg har skrevet om det i avisen. Flere ganger. Derfor er det fristende å si til Bergens Tidende: Velkommen etter! Det er veldig bra at også dere har fått øynene opp for dette! «Armoden» som dere kaller det, den offentlige skolen som råtner på rot. Avisen burde ha kommet på banen for lenge siden….
Men bedre sent enn aldri… Problemet er at forfallet er så enormt. Det er så mange skolebygg som har seilt sin egen sjø i årtier. Med tilsynelatende alt for lite penger på budsjettet… Skjønt penger burde ikke være det største problemet i et av verdens rikeste land. Eller kanskje var det nettopp rikdommen som var selve problemet? Det måtte en finanskrise til, samt Regjeringens «gullkort», for at flere skolebygninger skulle få en sårt tiltrengt ansiktsløftning. I det minste utendørs…
Jeg har selv skaffet penger til samtlige pulter og stoler i et undervisningsrom!
Også min skole nøt godt av sysselsettingsmidlene som ble stilt til disposisjon, og skolen vår var også blant dem som ble ombygget og pusset opp noen år før pengekrisen kom. I dag fremstår skolebygningen som nyrenovert og fin, men det er ikke gull alt som glimrer… Den offentlige armoden viste og viser seg like fullt på flere områder. F.eks. har jeg selv(!) skaffet penger til skoleoppgradering av et helt undervisningsrom med plass til 20 elever. Min kone sydde gardinene, og jeg sørget for midler til alle pulter og stoler i rommet. Elevene fikk male. Men som en skjebnens ironi – som en slags «takk» for innsatsen – ble jeg etter to år overført til en annen base. Nå får verken jeg eller elevene mine nyte godt av investeringen – og arbeidet jeg utførte.
Vår skole er på ingen måte «verstingen» mht. forfall, vi er ikke i nærheten av det heller. Likevel fremstår flere av klasserommene som et mini skolemuseum, med pulter og stoler av ulike årganger og varianter. Da skolen ble oppgradert, måtte ombyggingen bokstavelig talt skje over hodene på elever og ansatte. Vi måtte alle arbeide på skolen samtidig som arbeidsfolkene rev vegger, satte opp nye, førte opp nybygg etc. Lærere og elever ba om å få slippe å drive skole på en byggeplass. Vi ønsket andre lokaler de 14-15 månedene ombyggingen pågikk. Dette kunne vi for så vidt få lov til, men da ville leiekostnaden for de midlertidige lokalitetene (anslagsvis 1 million kroner) bli belastet byggebudsjettet. Altså ville vi få 1 million mindre til ny skole!
Vi valgte å bli værende – vi bestemte oss for å holde ut, en løsning vi på det sterkeste advarer andre mot å gå med på…
Bildene på denne siden viser skolen vår slik den så ut for noen år siden, da kommunen hevdet at ombyggingen var unnagjort. Kommunens spareplan gikk blant annet ut på å male bare tre av fire vegger i hvert klasserom. Dette resulterte i at en av fire vegger i omtrent samtlige rom ble en femti år gammel malingsslitt, skitten, hullete vegg i en helt annen farge. «Gamleveggene» hadde tidligere vært en del av korridoren (dvs. gangen), noe veggene også bar tydelig preg av.
Det var gyselig stygt! Ikke et oppegående menneske ville funnet på å gjøre tilsvarende i sitt eget hjem. Ikke noen i det private næringsliv heller. Men med skolen var det liksom ikke så farlig… Takket være daværende rektors kreative innspill, fikk vi til slutt ordnet opp i galskapen uten at malearbeidet ble belastet byggeprosjektet i særlig grad. «Gamleveggene» ble nå malt på en slags dugnad av kommuneansatte som ikke hadde særlig mange oppdrag på det daværende tidspunkt. Så ble det litt stell på det til slutt. Men det satt langt inne, for kommunen sto fast på at de ikke hadde penger til å male samtlige vegger i de nye klasserommene…
Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Vi har det samme problemet på skolen der jeg jobber. I tillegg er det slik at skolen jeg jobber på eies av andre enn Utdanningsetaten. Skal vi få gjordt noe der må det sendes søknad, sikkert med mange kopier hit og dit :-/ er vi heldig kan det hende at vi får svar om et år eller to…..
Det har vært frustrerende å se alle MULIGHETENE, alt en kunne ha fått til, at klasserommet kunne ha vært et innbydende arbeidssted med mange tekniske hjelpemidler for elevene, pedagogisk utstyr, klassebibliotek, grupperom, pene pulter, stoler etc. Og ikke minst; det antall elever som klasserommet opprinnelig var beregnet på. Ikke 50% flere barn e.l..
Enkelte skoler er flotte og har blitt påkostet, men dette er gjerne demonstrasjonsskoler eller utstillingsvindu som blir trukket frem når en vil vise frem norsk skole. Men de aller fleste skolene er langt fra slik….
For cirka 20 år siden innså jeg at vi aldri kom til å komme noe videre i norsk skole. Til det var budsjettrammene alt for små, og viljen eller evnen til å satse på skolen for liten. Etter dette tilpasset jeg meg, innså at drømmene aldri kunne bli virkelighet. Så gjorde jeg det beste ut av situasjonen… Jeg bidro selv; skaffet bl.a. nye stoler, pulter, gardiner og maling til et helt undervisningsrom – uten at det kostet kommunen en krone!