Min far, skomakeren, om yrkesvalget: «Jeg måtte nesten arbeide dobbelt av hva andre gjorde…»

Dette er 9. del av serien om min far, skomakeren.

Min far, skomakeren:

-Jeg måtte nesten arbeide dobbelt av hva andre gjorde, men jeg har ikke lidd noen nød

Serie: «Min far, skomakeren» – Del 9

Lille Øvregaten sett mot Floibanen i 2015. I det nærmeste huset holdt fattern til, i det neste var det tobakkshandel og skredderi, mens gamle fru Madsen bodde i det tredje huset, det som forfatteren syntes var Lille Øvregatens fineste. Foto: John Steffensen
Lille Øvregaten sett mot Fløibanen i 2015. I det nærmeste huset holdt fattern til, i det neste var det tobakkshandel og skredder, mens gamle fru Madsen bodde i det tredje og minste huset, det som forfatteren syntes var Lille Øvregatens fineste. Foto: John Steffensen

Fattern gikk bort i 1980, han var yrkesaktiv til han brått gikk ut av livet. Vi hadde mast på ham lenge, sagt at nå var det på tide å gi seg, han hadde jo nådd pensjonsalder. Han var blitt 68 år og på god vei mot 69. Så plutselig, mot alle odds, fortalte han at han ville gi seg med butikken. Det hadde vært en vanskelig avgjørelse, for skoforretningen og skomakeryrket var hans livsverk. Når han avsluttet yrkesutøvelsen, ville en viktig epoke i livet være over, en hverdag som aldri kom til å bli den samme etterpå.  Hvert forslag om å legge inn årene, hadde han høflig parert med at «ikke ennå, jeg vil holde på litt til». Helt til farsdagen i november da han uventet sa at nå var nok var nok, at nå ville han gi seg. Fire dager senere var han død.

Lurt trill rundt av medarbeider

Historien om fattern er blitt til ni deler på johnsteffensen.no. Det er fremdeles mer å fortelle om ham, så kanskje kommer det noen innlegg til om litt? Fattern var storsinnet, og han sparket ikke den som lå nede. Som den tiltrodde medarbeideren, også han skomaker, som forsøkte å lure min far trill rundt. Den ansatte hadde nøkler til fatterns butikk, og denne tilliten viste han seg ikke verdig. Han stjal nye sko ved å fjerne dem fra skoeskene etter stengetid, og så fòr han bryggelangs og solgte sko til sjøfolk, fiskere o.a. Tyveriet ble oppdaget, og svinnet ble beregnet til 16 eller 18 skopar. Men hva gjorde fattern med skomakeren som hadde begått tyveriet? Min far syntes synd på ham, han forsto at medarbeideren var i en vanskelig livssituasjon, og at det måtte være rom for tilgivelse. Fattern tilga ham tyveriet og lot ham få fortsette som medarbeider. Han fikk nøkkelen inndradd, men ble ikke politianmeldt, og det som han hadde stjålet, måtte han betale tilbake ved å bli trukket på lønnsslippen det kommende året. Neppe mange andre arbeidsgivere som hadde gjort tilsvarende.

Fremst i utstillingsvinduet mellom alle skoene sto alltid denne vakre porselensfiguren. Uansett utstilling, porselensfiguren måtte være med. Det hendte ofte at turister og andre stakk innom og ville kjøpe fuguren, men den var ikke til salgs. Foto: John Steffensen
Fremst i utstillingsvinduet mellom alle skoene sto bestandig denne vakre porselensfiguren. Uansett utstilling, porselensfiguren måtte være med. Det hendte ofte at turister og andre stakk innom og ville kjøpe figuren, men den var aldri til salgs. Foto: John Steffensen

Den ansatte ble tatt på «sengen»

Eller en annen skomaker, en enslig forsagt type som ikke hadde noen slektninger eller venner i Bergen. Tidlig en søndag morgen skulle vi dra til landstedet vårt, men fattern hadde glemt noe i butikken som han skulle ha med seg. Vi låste oss inn, også jeg var med, og inne på verkstedet ble vi sjokkerte vitner til noe som lå foran koksovnen, i en haug med papir, kartonger og utslitte skosåler. Der lå ovennevnte skomaker og sov. Han ble bokstavelig talt tatt på sengen.

For å gjøre en lang historie kort; arbeideren hadde ikke noe sted å bo, og derfor hadde han lagt seg til å sove i skrothaugen på verkstedet fordi han trodde at fattern ikke arbeidet på søndager, noe han heller aldri pleide å gjøre. Enden på historien ble at fattern tok affære. Han ryddet et rom i etasjen over, og der fikk karen bo. På det rommet bodde han i mange år helt til han døde av kreft. Fattern sa: «Det skulle bare mangle at ikke jeg skulle hjelpe ham, han fikk i hvert fall ikke lov til å ligge i en søppelhaug på verkstedet». Fattern løste saken på et blunk, uten flere dikkedarer.

Les også: Min fantastiske mor

Fatterns råd til unge som vurderer å bli skomaker

På spørsmål om han ville råde ungdom til å utdanne seg til skomakeryrket, svarte fattern i 1978/79: «Hvis jeg skulle råde en ungdom som ønsker å bli skomaker, så tror jeg han burde spesialisere seg på ortopedisk skotøy. Det blir fremstilt håndverksmessig og sydd etter mål for kundene, et spennende og utfordrende arbeid.»

Om han ville ha valgt samme yrket en gang til? «Jeg vet hva jeg har gått gjennom, og jeg har ikke lidd noen nød, verken på den ene eller den andre måten. Men jeg har mange ganger ønsket at jeg hadde hatt kortere arbeidstid, særlig da barna var små. Jeg skulle gjerne hatt mer tid til å være sammen med dem. Jeg måtte nesten arbeide dobbelt av hva andre gjorde. På den annen side har jeg vært tilfreds med arbeidet mitt, og jeg har alltid hatt lyst til å skape noe. Jeg blir faktisk glad når en kunde kommer inn med et par riktig dårlige sko som jeg med en gang ser at disse kan jeg forbedre. I forrige uke spurte jeg en dame om hvor mange strømper hun hadde ødelagt på disse skoene, det var jo hull tvers igjennom sålen… Men jeg gleder meg til å fikse dem for deg», fortalte jeg henne. «Det som alltid har holdt meg til faget, er gleden ved å utrette noe, se at jeg får det til, at det blir gode resultater.»

Når kundene steg inn i den koselige skobutikken i Lille Øvregaten 13, var det mange som la merke til denne fine tegningen av Kurt Ard som fattern hadde hengt opp like innenfor butikkdøren. Selv om fattern aldri satt på golvet slik som på tegningen, i hvert fall ikke i Lille Øvregaten, så er det mye av utstyret og annet som passer svært godt overens med slik som skomakermester Frank Steffensen var. Foto: John Steffensen
Når man steg inn i den koselige skobutikken i Lille Øvregaten 13, var det mange som la merke til den fine tegningen av Kurt Ard som fattern hadde hengt opp like innenfor døren. Mye av utstyret og annet på tegningen passer meget godt med hvordan skomakermester Frank Steffensen var, med unntak av alle skoene som sto i kø for å bli reparert i Lille Øvregaten. På tegningen er disse ikke å se., men fattern manglet aldri arbeid, det var alltid plenty å gjøre. Foto: John Steffensen

Det var dette han levde og åndet for…

Det fins mange dyr i Vår Herres hage, og det fins mange forskjellige skotøy. Det har vi skjønt etter å ha fulgt fatterns historie som skomaker i Lille Øvregaten i Bergen. «Det er ikke så nøye med disse skoene, jeg bruker dem bare til å gå i…» kunne fattern høre fra kunder som hadde et håp om at yndlingsskoene fremdeles var liv laga. Skomakermester Frank Steffensen var en dyktig skomaker, og det skulle jammen mye til for at han måtte gi seg på tap. Han hadde et trenet øye og kunne fort fastslå om skoene var mulig å fikse eller ei. Men dersom kunden absolutt ville gi skoene en sjanse til, så var fattern rede til å bidra med sitt, for det var dette han levde og åndet for, gode stunder da han så at tilsynelatende håpløse sko hadde fått nytt liv etter at han hadde behandlet dem med sine kyndige hender, øst av sin betydelige kompetanse og vist stor tålmodighet i yrkesutøvelsen.

Det var som den tidligere omtalte studenten skrev i sin oppgave om fattern: «Vi skulle hatt flere slike som skomakermester Frank Steffensen, med arbeidsglede, yrkesstolthet og rettskaffenhet på alle måter, egenskaper som blir mer og mer mangelvare i våre dager.» 

Med dette avsluttes serien om min far, skomakeren, en serie som fins i 9 deler. på www.johnsteffensen.no.  

Vil du starte med begynnelsen, start her.

 

La andre få vite om dette innlegget..