Da franks pappa, ingvald, døde, ble moren franks arbeidsgiver. Frank leverte dagsoppgjørene til henne, og hun utbetalte ham hans lønn. Franks ukelønn var 45 kroner - eller i underkant av 200 kr i måneden, brutto. Da hadde frank vært skomaker i vel 17 år! — Da franks pappa, ingvald, døde, ble moren franks arbeidsgiver. Frank leverte dagsoppgjørene til henne, og hun, malene, utbetalte hans lønn. Frank steffensens ukelønn var 45 kroner – eller i underkant av 200 kr i måneden, brutto. Da hadde frank vært skomaker i vel 17 år!

Han bød på seg selv, og han var raus

«Frank Glitter» og Julegledene

Serie: «Min far, skomakeren» – Del 8

Jeg er kommet til åttende del av historien om min far, skomakeren, den litt utradisjonelle og upretensiøse «fargeklatten» i Lille Øvregaten 13. Han bød på seg selv, og han var raus, skomakermester Frank Steffensen. Han debuterte i skomakerfaget som 17-åring, dvs. i 1929. Da var det dårlige tider, og verre skulle det bli. Ingvald, min farfar, fikk sukkersyke og sykdommen satte ham kraftig tilbake. Han ble svakere og svakere, og etter hvert kunne han bare være på verkstedet et par timer om dagen. Da ble Franks arbeidsbyrde større, det ble lange arbeidsdager på skomakersønnen. I 1947 døde Ingvald. Etter loven hadde konen, Malene, rett til å drive skomakerverkstedet i ett år etter ektemannens død. Dermed ble Malene Franks arbeidsgiver, han leverte kontantoppgjør til henne, og hun utbetalte ham hans lønn. Franks ukelønn var 45 kroner – eller i underkant av 200 kr i måneden, brutto. Da hadde Frank vært skomaker i vel 17 år!

«Prøv å tjene mer selv!»

Franks svoger arbeidet i et boktrykkeri, noe som han fikk bedre betalt for. Han kunne skryte av 60 kroner uken. «Du må kjempe for lønnen din», sa svogeren, «det har vi gjort i vårt fag». Dette var ord som Frank la seg på sinne, i tillegg til et annet godt råd som han fikk av en kollega på et møte i skomakerlauget: «Ikke vær så opptatt av om andre tjener bedre enn deg, prøv heller å tjene mer selv…»

I den stilige barnevognen sitter jeg, john. Nærmest meg min bror, gunnar. Det tredje barnet er ole bjørn, men ham husker ikke jeg. Sammen med mammaen min venter vi på frank på motsatt side av gaten der frank sitt første skomakerverksted (i nummer 17). Bildet er trolig fra 1952.

Svenneprøven avla Frank i 1939. Han var da egentlig for lengst utlært i faget siden han hadde jobbet i Ingvalds skomakerverksted i nesten ti år. I 1939 kunne en melde seg opp til svenneprøve uten at en hadde vært i lære hos en mester. I dag må en lærling ha lærekontrakt, men ellers er kravene omtrent de samme som da fattern gikk opp. Kort fortalt gikk svenneprøven ut på at en skulle lage et par sko eller støvler med opptrukket rand. De måtte først tegnes i størrelse 1:1, så måtte eksaminanden lage bekatråd, gjøre skoene ferdig med bindsåler, gelenker, hælkapper, tåkapper og rand. De skulle pyntes med et spesielt verktøy, eller kulisser som det ble kalt. Så skulle de pusses etter alle kunstens regler, og til slutt ble selve lesten fjernet, ellers hadde en jo ikke fått skoene på seg. Svenneprøven ble bedømt av en nemnd. Selv satt Frank i denne nemnden til han døde i 1980, men det hadde vært et enkelt verv for ham, for i fatterns nemnd-tid var det ingen som hadde meldt seg opp til svenneprøve i skomakerfaget. For å bli skomakermester måtte en i tillegg ha praktisert som svenn i to år, deretter avlegge eksamen i kalkulasjon og bokholderi.

Oldermann før han fikk sukk for seg

I 1946 meldte Frank seg inn i Skomakerlauget, da var han 34 år gammel. Omtrent samtidig ble han valgt inn i styret. Men etter bare to måneder døde oldermannen, dvs. han som var leder for skomakerlauget i Bergen. Det endte med at Frank ble valgt til oldermann. Han hadde ikke peiling på organisasjonsarbeid, ei heller laugets historie og statutter, men det lærte han seg snart. Hans aller første oppdrag som oldermann kom etter få dager, han skulle holde minnetale over den forrige oldermannen i kapellet på Møhlendal. Frank forteller: «Det beste med den talen var visst at det ikke var noen som kunne høre hva jeg sa. Jeg sto og snakket til kisten, mens man jo skal henvende seg til de tilstedeværende, de som fremdeles er i live. Huff… det var fælt!»

Han var oldermann for skomakerlauget i ti år. I denne perioden fokuserte en på prisfastsetting, arbeidstid, organisasjonsarbeid etc. En av hans merkesaker var at skomakerne skulle begynne å markedsføre sine tjenester i aviser og blader. Dette ble ganske vellykket, og etter hvert var det også andre laug som ville gjøre det samme og som rådførte seg med fattern om hvordan skomakerlauget hadde gått frem. Det ble gradvis færre og færre skomakere i Bergen, og de som var igjen, hadde plenty med arbeid. Dermed ble det egentlig unødvendig å drive reklame for bransjen.

Les også: Skomakeren ville dø med skoene på

Riktig fokus viktig

Fattern hadde sans for markedsføring, han var bl.a. opptatt av at reklamebudskapet måtte være positivt. Det var ingen som ble positivt innstilt av ordet «ferielukket» eller «stengt på grunn av ferie», for både lukket og stengt innebar noe negativt for kundene. Det som betydde noe, var at fattern kom tilbake, og at verkstedet og forretningen ville åpne igjen. Da ville skomakeren være fit for fight til å gå i gang med nye reparasjonsoppdrag. Fattern ville heller aldri henlede oppmerksomheten på andre aktører i bransjen, definitivt ikke de store skobutikkene i sentrum. Om en kunde ikke fant sko i fatterns butikk, tipset fattern aldri kundene om at det fantes andre skobutikker i nærområdet. Det fikk kunden finne ut av selv, det var ikke fatterns oppgave å drive reklame for konkurrentene.

I dag ser fatterns hus i lille øvregaten slik ut. Nummer 13 er blitt ført tilbake til slik det en gang var. Men innvendig er huset topp moderne og helt forskjellig fra slik det så ut den gangen fattern hadde skomakerverksted og skobutikk i huset. Foto: johnsteffensen. No — I dag ser fatterns hus i lille øvregaten slik ut. Nummer 13 er blitt ført tilbake til slik det en gang var. Men innvendig er huset topp moderne og helt forskjellig fra slik det så ut den gangen fattern hadde skomakerverksted og skobutikk i huset. Det eneste jeg kjenner igjen fra mine barneår er husnummerskiltet oppe til høyre for inngangsdøren. Det er slik det alltid har vært, i hvert fall fra 1957. Se hvordan huset så ut for 50 år siden i del 3 av min far, skomakeren. Foto: johnsteffensen. No

Blomster til dem som trengte en oppmuntring

Han evnet også å skaffe seg en viss oppmerksomhet omkring egen bedrift. Han ble intervjuet i bergensavisene ved flere anledninger, men han hadde også noen «stunt» som ga en viss reklameeffekt og oppmerksomhet. Som da han like før jul gikk til innkjøp av diverse kasser med julegleder, blomster som han ville gi til trofaste kunder og til mennesker som han visste ikke hadde det så enkelt. For eksempel en som nettopp var blitt enke, eller en som hadde problemer med å ta seg ut på det glatte vinterføret. Så sendte han sine to gutter, Gunnar + undertegnede, rundt som blomsterbud. Absolutt alle mottakerne ble kjempeglade for å få blomst med hilsen fra skomakeren. Bare det å se ansiktsuttrykkene deres var verdt alt strevet med å få levert rundt de mange potteplantene.

Gary Glitter

Ved en annen anledning hadde en ung kunde levert inn noen fantastiske platåsko til reparasjon. Skoene var kjøpt i England, og det var trolig ingen make i hele Bergen. Fattern var uhyre fascinert over disse platå-skoene. De var ytterst kunstferdig fremstilt med mye glitter og stas og ørten paljetter. Alt var sølvfarget, og det var visstnok den engelske rockeartisten Gary Glitter som var inspirasjonskilden for støvlettene. Fattern reparerte skoene, men han kunne ikke dy seg. Han så at kunden hadde samme skostørrelse som ham selv, og dermed måtte skomakeren prøve de utrolige platåskoene. De passet perfekt, men de var uhyre vanskelig å gå – eller balansere i, i hvert fall for en som ikke hadde treningen. Deretter gjorde fattern seg et ærend i banken, ca 700 meter fra butikken, og gjennom Bergen sentrum spankulerte han på ustøe ben iført sitt mørkeblå skomakerforkle og glinsende, iøynefallende platåsko med sølvpaljetter. Han var et syn for guder og vakte betydelig oppsikt. For noe sånt hadde ingen bergenserne sett før, og defintivt ikke en godt voksen skomaker som svingte seg gjennom bygatene i en svært så ungdommelig staffasje.

I ettertid har jeg skjønt at påfunnet ikke bare var for moro skyld. Jeg tror fattern også forstod at stuntet hadde en viss reklameeffekt. Innfallet skapte oppmerksomhet om skomakerens butikk, og ryktet spredte seg fort. Det var trolig mange som snakket om skomakermester Frank Steffensen de påfølgende dagene og ukene. Og tar jeg ikke feil, er det fremdeles noen av dem som så opptrinnet, som ved flere anledninger har fortalt om den koselige, utradisjonelle og lite selvhøytidelige skomakeren i Lille Øvregaten 13.