Det sikreste tegn på at nå var det ikke lenge igjen…
Juleminne fra den gang da…
Da jeg var barn, var det å se film noe av det kjekkeste jeg visste. I så måte var jeg ikke alene. Alle barn elsket film – film i alle varianter. Det var topp når læreren kom drassende med 16 mm fremviseren eller hentet oss til biblioteket for å se levende film! Alt ble slukt med største interesse, enten det dreide seg om samer som skiftet beite for reinsdyrene, eller en reportasje fra Lofotfisket tretti år tidligere – eller Helan og Halvan med sine mange tøysete og stumme spillopper. Vi tålte endatil å stå i mange minusgrader utendørs, ofte i isende nordavind, for å vente på at filmer skulle bli vist på Kløverhusets fasade i desembermørket. Der stod vi som sild i tønne, bak politiets røde og hvitmalte tregjerder, der konstablene patruljerte frem og tilbake mellom oss og butikkfasaden. Det gjaldt å holde styr på ungeflokken, og barn var det mange av – kanskje flere tusen!
Du vil trolig ha glede av å lese flere innlegg fra Den gang da
Så stod vi der forventningsfulle, gjerne mer enn en klokketime før visningen startet. De som kom like før forestillingen, måtte ta til takke med svært så beskjedne plasser nederst ved kaikanten på Blomstertorget. Dersom man ikke hadde en pappaskulder å sitte høgenhest på, var det ikke mye man fikk se av herligheten. Vi hadde sett filmene før, for dette var ikke første gang vi trosset snø, sludd og minusgrader samt sterke vindkast for å se svart/hvitt-filmene som blafret over det hvite lakenet å Kløverhusets fasade. De samme filmene om og om igjen, år ut og år inn. Her er et eksempel på hvilke type filmer Kløverhuset hadde å tilby.
En “høydare” var det da årets nyinnkjøpte tegnefilm omsider dukket opp, filmen som vi ikke kunne huske å ha sett tidligere. Tilsvarende nedtur ble det hvis en av filmene røk – eller at strømmen gikk. Da spredte det seg lettere panikk blant ungene, ville fremvisningen bli avlyst..? Kom det ikke flere filmer i kveld..? Tanken på at man kanskje måtte vente til neste søndag, var ikke til å holde ut.
Les også: Min første kjøpte julegave
Som sagt, den største spenningen var knyttet til årets nykomling. For hver jul dukket det opp en film som filmmannen ikke hadde vist tidligere. Da hadde en av de gamle filmene måttet vike plassen for den nye. Det gikk en tydelig summing gjennom ungeflokken da nykommeren dukket opp. Som regel som siste innslag i programmet. Og dersom man hadde gått glipp av fremvisningen, eller hadde kommet for sent, eller syntes filmene var utrolig morsomme, kunne ungene trøste seg med at om en uke, neste søndag, var det på ‘an igjen. De samme filmene, i samme rekkefølge, i samme kalde nordavind…
Vi krysset fingrene for at det kom til å bli oppholdsvær, at det ikke ville bøtte ned fra oven slik at den store forsamlingen måtte søke dekning under utallige oppslåtte paraplyer… Det var i så fall en mare for alle de aller minste, unger som siklet etter å få med seg Chaplin, Helan og Halvan, Abbott og Costello, Woody Woodpecker, Hoppalong Cassidy, Svartepetter, Tom og Jerry og Donald – heltene som føk over den hvite lerretsduken utenfor andre og tredje etasje på varemagasinets vegg. Et uomtvistelig tegn på at julaften var like om hjørnet…
Les også: Hva betyr julens symboler?
