Heltene er her.
Da jeg var lærer, fortalte jeg elevene om Moshe Weinberg (33) som ofret livet sitt for at andre skulle få leve. For meg var Moshe en gigahelt, en person hvis modige innsats førte til at venner i den israelske olympiatroppen kunne unnslippe terroraksjonen som Black September iverksatte i Munchen i 1972. Den komplette skandalen var et faktum, en hendelse som aldri skulle kunne ramme et OL. Elleve israelske idrettsutøvere vendte tilbake til hjemlandet i kister. En av dem var Moshe Weinberg som selv kunne ha unnsluppet, men som gjennom sin heltemodige innsats gikk i døden for at andre skulle få leve.
For vel en uke siden fikk jeg enda et navn på helteblokken; 37 år gamle Jacob Opheim som var ute og gikk søndagstur med sin kjære på Karmøy. Snart ble de oppmerksom på et barn som befant seg i sjøen, og andre som sto på land og ropte og skrek. Jacob handlet på autopilot, han hoppet ut i sjøen for å redde gutten. Det gikk bra med barnet, men ikke med redningsmannen. Påkjenningen i det kalde vannet ble for stor for ham, og to dager senere døde han på sykehuset. Jacob hadde ofret livet sitt for at den lille gutten skulle få leve.
Ord blir fattige når man skal beskrive en slik heltedåd…
Ord blir fattige når man skal beskrive en slik heltedåd, et slikt heltemot. Jacob Opheims inngripen har satt dype og varige spor. Listen over helter som har mistet livet da de prøvde å komme andre til unnsetning, er lang. I så måte er Moshe og Jacob ikke alene. Men minnet om dem begge er – og forblir – levende, fordi den uselviske måten de handlet på, gjorde et uslettelig inntrykk.
Jeg lyser fred over begges minne!
Les også om «Villmannen som ble min helt»
