Min første kjøpte julegave

Min første kjøpte julegave

John Steffensen forteller fra slutten på 1950-tallet

Den aller første julegaven jeg kjøpte for egne penger, kostet 36 kroner og stod fremst i utstillingsvinduet til Olsens stentøyforretning på Vetrlidsallmenning i Bergen. Jeg hadde holdt øye med gaven helt siden  midten av november, og jeg var fast bestemt på at denne ville jeg gi til min mor i julegave.

Det var fremdeles tre uker igjen til julaften da jeg gikk inn i butikken og ba om å få gullfatet fremst i vinduet. 36 kroner var mye penger den gangen, men så var det ikke noe hvilket som helst fat heller, belagt med ekte gull rundt kanten. Trodde jeg.

Ekspeditrisen pakket fatet pent inn, og jeg gikk ut av forretningen stolt som en hane. I hendene holdt jeg verdens fineste julegave. Det var jeg bombesikker på.

Det var bare ett problem: Hele 21 dager gjenstod til julaften. Tre uutholdelige uker! Jeg skulle ønske at mamma kunne åpne gaven med det samme. Her og nå. Men det var liksom feil dato; 3. desember – ingen spesiell begivenhet å markere da. Jeg kjente på meg at jeg ikke kom til å holde ut spenningen, at jeg umulig kunne klare å bære på hemmeligheten lenge, i hvert fall ikke i tre uker!

Fornøyd og blid etter at alle julegaver er blitt åpnet. Jeg var kanskje aller mest fornøyd med gaven til mor. John Steffensen.

Jeg gikk rastløs rundt min mor og var sprekkeferdig etter å vise henne gaven jeg hadde kjøpt, vise hvor flink jeg hadde vært, vise hvor stor pris jeg satte på henne. Men jeg visste at timingen ble feil. Dette var ikke rett tidspunkt, ikke i dag, ikke i morgen, ikke i overmorgen – heller ikke om en uke eller to…! Dette var ikke til å holde ut! Jeg måtte fortelle henne det! I hvert fall noe…

Så ble det slik at jeg røpet min hemmelighet likevel, men ikke i sin helhet. Jeg startet med å si at mamma skulle få verdens flotteste gave til jul, og at hun bare kunne glede seg… Men det hjalp liksom ikke det heller, jeg fikk likevel ikke ro i sjelen. Det var komplett umulig å bære på hemmeligheten lenge…

Mamma svarte at hun ønsket å være spent til julaften, og at hun ikke hadde lyst til å se gaven på forhånd. Litt skuffet ble jeg nok, men jeg ga meg ikke på tap… Etter lange forhandlinger (hvilket vil si mye tyt og mas) fikk jeg et slags gjennomslag. Vi avtalte at jeg skulle fortelle hva som var første og siste bokstav i gaven. Det var tross alt noe. Så kunne hun lure på hva pakken inneholdt i tre samfulle uker!

Klikk på bildet for flere fortellinger

Da jeg skjønte at hun var klar til å høre gåten, tok jeg sats og sa: – Presangen begynner på «gull» og slutter på «fat». I samme øyeblikk som ordene falt, hørte jeg hva jeg hadde sagt. Jeg hadde røpet hemmeligheten! Nå visste mamma hvilken gave hun kom til å få, og jeg var svært fortvilet. Skikkelig krise!

Dermed var det å gå inn i nye forhandlinger. Og etter litt bedyret mamma at hun skulle klare å glemme det jeg hadde sagt, og at hun kom til å være meget spent på julaften. Hun husket faktisk ikke lenger hva jeg hadde fortalt henne for litt siden, og dermed var gaveblunderen min løst… Tenkte jeg.

www.johnsteffensen.no

LES OGSÅ: «Besynderlige tante Annie» + «Engler med sjel»

La andre få vite om dette innlegget..