60 år – og stolt rekordholder!
Alt er selvsagt relativt… Da jeg var baby og lå på stellebordet, var jeg nok betydelig smidigere enn jeg ble senere i livet. Jeg kunne kysse mine egne tær, bare jeg fikk litt drahjelp fra min kjærlige mamma… Men det var den gangen, på stellebordet, for seksti år siden!
Etter hvert som brusk ble forvandlet til bein, ble jeg betydelig mindre elastisk. Og da jeg ikke kunne fordra verken gym eller det å trene, ble jeg etter hvert ganske stiv. Satt jeg på golvet med strake bein ut til siden, som en slags V, klarte jeg ikke lenger å berøre tærne med fingrene. Bøyde jeg ryggen, stanset fingerspissene 10 cm fra skotuppen. Stiv som en stokk med andre ord…
Men det var før jeg ble hjertesyk, før jeg deltok på rehabiliteringskurset ved Krokeide rehabilitering, og før jeg meldte meg på et oppfølgingskurs samme sted… En gang i uken har jeg de siste månedene gjennomført et to-timers oppfølgingskurs på Krokeide, der jeg under May Lisbeth Wilhelmsen Ohnstads kyndige ledelse har fått bruke kroppen på en helt annen måte enn tidligere i livet, blant annet gjennom styrketrening (matteøvelser), intervalltrening, uttøyning og vanngymnastikk. I tillegg til en del hjemmeakrobatikk (dvs. egentrening), har jeg etter hvert blitt mykere. Og hold deg fast, kjære leser; i går klarte jeg for første gang på mange tiår(!) å berøre begge skotuppene med fingrene mine! Personlig rekord, må vite – og det er ikke til å kimse av! Jeg er stolt som en hane!
Mitt neste mål blir å favne om skoene med hele hånden. Dette virker fullstendig utenfor rekkevidde akkurat for øyeblikket, men når May Lisbeth fortsetter med sitt eminente treningsopplegg, skal jeg ikke utelukke noe som helst… Men det blir ikke i denne uken, ikke i neste måned heller… Men jeg skal klare det før eller siden! Jeg holder dere oppdatert om saken! 😆