SYKEHJEM. Pleierne tok ikke signalene de fikk… (Del 7)

Beboer ble påført unødvendig lidelse fordi det tok 2 1/2 måned før hun fikk den legehjelpen hun trengte. (johnsteffensen.no)

Rapport fra et sykehjem. (johnsteffensen.no)RAPPORT FRA ET SYKEHJEM

    «Velkommen til virkeligheten!»

                              Del 7

Når pårørende er i en slik situasjon at magefølelsen sier at noe fundamentalt må være galt, at det er noe som ikke stemmer eller fungerer, eller noen som ikke gjør jobben sin overfor et menneske en er oppriktig glad i, og som en ønsker inderlig vel skal ha det godt på institusjonen, så har en havnet i en ganske kinkig situasjon.  

På den ene side ønsker en ikke å være til bry eller oppføre seg slik at noen ved avdelingen kan bli negativt påvirket av de pårørendes pågåenhet eller «oppførsel», slik at dette kan «smitte over» på evt. handlinger og holdninger overfor beboeren selv.

På den annen side er det heller ikke riktig å neglisjere signalene en får. Svært mye av det denne reportasjen omhandler, er observasjoner og hendelser som vi selv som pårørende var vitne til. Men hva skjedde når ikke vi var til stede? Hvordan hadde mor/svigermor det da, egentlig? Etter hvert klarte vi ikke ta inn over oss alt hun rapporterte, men de verste tilfellene kunne vi ikke stille oss likegyldige til. Likevel var det grenser for hvor mye vi ville beklage oss.  

Utsatt for mer enn to måneders unødig lidelse

Sykhjemmet unnskyldte seg med at de ikke hadde noen fast tilsynslege. Et slikt svar kunne vi ikke akseptere.  

I del nummer 5 tok jeg opp postens kritikkverdige medisinrutiner. Dette var så visst ikke noe enkelttilfelle. Institusjonen forklarte at de i denne perioden manglet tilsynslege, noe som ikke kan forsvare at pasienten var uten tilfredsstillende legehjelp i flere uker. Legg merke til det som nå kommer. Vær oppmerksom på at dette dreier seg om en svært plagsom lidelse for den det gjelder, og merk deg også tidsperspektivet. Alt er skriftlig dokumentert:

Mor/svigermor hadde i en årrekke hatt store problemer med øynene. Hun hadde gjennomgått flere øyeoperasjoner, og hun hadde vært innlagd ved øyeklinikken flere ganger. Nå kom plagene tilbake med full styrke.

Beboer ble påført unødvendig lidelse fordi det tok 2 1/2 måned før hun fikk den legehjelpen hun trengte. (johnsteffensen.no) I starten av august ga vi flere ganger muntlig beskjed til personalet om øyeplagene hennes, og at dette var noe hun måtte få medisin og hjelp for, samt få time hos en navngitt øyelege (han som hadde fulgt henne opp i en årrekke). Pasienten hadde også selv flere ganger formidlet dette overfor personalet… «Jeg taler for døve ører», sa hun til oss oppgitt. 

Personalet tok ikke signalene. Derfor begynte vi å skrive i kommunikasjonsboken: 12. august noterer vi i boken at mor/svigermor klager over øynene. Hun klør, svir og har smerter.

Vi fortsetter å uttrykke dette muntlig så godt som hver eneste dag vi besøker henne. Vi forteller betjeningen at hun i en årrekke har hatt betydelige problemer med øynene etter en mislykket operasjon. 

Etter hvert forverrer tilstanden seg, og mor/svigermor gir tydelig uttrykk for at øynene plager henne. Flere ganger klager hun høylydt: ”Jeg har grusomt vondt i øynene…!”

28. september(!) skriver vi atter i  kommunikasjonsboken: ”…… har vondt i øynene….. Vær så snill å kontakte øyelege ……. som har behandlet henne i mange år.”

30. september skriver vi enda en gang med store bokstaver i kommunikasjonsboken: ”ER ØYELEGE …… BLITT KONTAKTET ANG. ……. SVÆRT PLAGSOMME ØYNE?”

2. oktober(!) svarer sykepleier skriftlig: ”Diskuterte med tilsynslegen, og vi ble enige om å få til en time hos øyelege …… til kontroll.”

Samme dag skriver vi i boken: ”Fint at hun får time hos øyelege ……. Da vil vi gjerne følge henne. Prøver å få fri fra jobb.”

7. oktober: Vi blir orientert om at hun skal få komme til hos øyelege 16. oktober. Sykehjemmet sier at de kan følge henne. Vi trenger ikke å ta fri fra jobb.

Sykepleier ringte til oss. Hun startet samtalen med følgende replikk: «Jeg har en trist melding…» Ikke rart vi trodde at hun var død….

15. oktober (dvs. dagen før timen hos øyelegen) blir vi oppringt fra avdelingen. Sykepleieren åpner samtalen med følgende dramatiske beskjed: ”Jeg har en trist melding…!” Det ante oss hva som kom; mor/svigermor måtte være død, hun hadde sikkert fått en ny hjerneblødning…. 

Men nei, den ”triste meldingen” var at sykehjemmet pga. dårlig bemanning likevel ikke kunne følge mor/svigermor til øyelege som avtalt. Og sykepleieren fortsatte… ”Da får vi utsette øyelegetimen!”

”Dette kommer ikke på tale!” sa vi. Hun har ventet lenge på denne timen – i over enn to måneder(!) har hun ventet. Hun skal ikke vente en dag lenger.

Enden på det hele ble at vi fulgte henne til/fra øyelegen.

Legens konklusjon kom raskt; et stort sår på det ene øyets hornhinne, en meget smertefull tilstand.

Over to og en halv måned hadde altså gått fra mor/svigermor begynte å klage over øyet sitt (hadde kontinuerlige smerter) til hun omsider fikk hjelp hos en øyelege! Og hadde ikke vi kunnet følge henne 16. oktober, så hadde timen blitt utsatt enda en en uke eller to… 

Del 8 følger torsdag 2. november

Rapport fra et sykehjem er i flere deler. De 6 første kan du lese ved å klikke på «tagget with» eller under kategorien «Livsveven» og underkategorien «Sykehjemmet»

 

La andre få vite om dette innlegget..