Hundre år i dag…
Rart å tenke på… Akkurat i dag, 25. juli 2013, er det 100 år siden min mor ble født. At det er vel 30 år siden hun gikk ut av livet, er også vanskelig å fatte. Årene renner av sted, tiden som synes som en evighet når en befinner seg i starten på livet, fortoner seg stikk motsatt i den andre enden av tidslinjen. Årene flyr liksom fortere og fortere…
Jeg hadde en fantastisk mor. Hun satte alltid barnas ve og vel først. Når hun fikk husholdningspenger av pappa, for det var slik det fungerte den gangen, var det alltid barnas behov som var fremst i pannelappen hennes. Hun ville helt enkelt at vi gutter, dvs. min bror og jeg, skulle ha det så uendelig mye bedre enn slik hun selv hadde opplevd sin egen barndom. Der hun hadde hatt problemer som barn, ønsket hun å gjøre sitt beste for at vi skulle få det mye, mye bedre.
Så jeg våger den slitte frasen: Jeg kunne ikke hatt noen bedre mor! Jeg sier ikke dette av ren høflighet – eller for å snakke fint om et menneske som ikke lenger kan forsvare seg. Nei, mamma var verdens beste mor på alle måter! Jeg kan vanskelig forestille meg at morsrollen kan skjøttes bedre. Hun øste av sin kjærlighet, i så måte var hun nesten selvutslettende. Vi vokste opp i et trygt og godt hjem der vi tydelig følte at vi var ønsket og elsket, og hvor vi var verdens mest dyrebare unger. Mor hegnet om oss alltid, helt til hun måtte forlate oss på grunn av en kreftsykdom hun lot som hun ikke hadde.
Jeg er svært stolt av begge mine foreldre. Jeg har tidligere omtalt min far i svært rosende ordelag. Han var en hedersmann, en stor pedagog. Mor var enestående på alle måter – utrolig raus og kjærlig. Hennes hjertelige og smittende latter kan jeg fremdeles høre, selv om den forstummet for vel 30 år siden. Og de mange gode samtalene, hennes grenseløse omsorg både for meg, min bror, pappa, svigerdøtre og barnebarn var forbilledlig i enhver henseende.
I dag er det 100 år siden Guldborg ble født, og selv om starten på livet ikke på noen måte var optimal, lot hun seg ikke knekke. Etter hvert fremstod hun som en moden og modig kvinne, vakker som få – og ettertraktet. Da krigen var slutt, giftet hun seg med Frank, og etter hvert fikk hun to sønner som hun elsket over alt og alle. Den ene het Gunnar – og den andre det var meg. I så måte trakk vi begge vinnerloddet, for en bedre mor enn Guldborg kunne vi ikke ha fått.
Vi lyser fred over hennes kjære minne!