SYKEHJEM. » Dere er heldige som kan gå på do når dere selv vil…» (Del 3)

Hun verken ville eller orket å tisse seg ut, den slags var under hennes verdighet.

Rapport fra et sykehjem i bergenRAPPORT FRA ET SYKEHJEM

  «Velkommen til virkeligheten!»

                            Del 3

 

Hun som i hele sitt liv alltid hadde vært en pertentlig, ren og velstelt kvinne, fikk nå til stadighet følgende tilbakemelding:

 

– Du har bleie, du kan tisse i den!

 

Hun verken ville eller orket å tisse seg ut, den slags var under hennes verdighet.Episodene jeg henviste til i del 1 og 2 ble selvsagt tatt opp med institusjonssjefen. Dette opplevdes som et fint og konstruktivt møte, der sjefen lyttet til det vi hadde å fortelle, og ga god støtte for at slik som dette, skulle det på ingen måte være. Vi var tydelige på at dersom mor/svigermor ble utsatt for flere tilsvarende overgrep, ville vi vurdere en politianmeldelse…

Håp og fortvilelse

I de følgende ukene vekslet vi mellom håp og fortvilelse. Vi ville så gjerne at oppholdet skulle fungere, og at mor/svigermor skulle trives og ha det bra. Men nattlig uro – og til dels også uro på dagtid og kveld, ble ikke håndtert på en tilfredsstillende eller god måte. Hun ga stadig uttrykk for å ha blitt «kjeftet på» enda vi hadde bedt om at personalet ikke måtte gjøre dette.

Fremdeles fant vi henne flere ganger uten alarm, den var tatt fra henne. Ofte lå den på nattbordet, men godt utenfor hennes rekkevidde.

Våte bleier ga urinveisinfeksjon og nyrebekkenbetennelse

Våte bleier og toalettbesøk som ingen hadde tid til å hjelpe henne med pga. ”tidspress”, var nedverdigende. Dessuten var det ubehagelig for henne – og kaldt. Hun frøs så godt som hele tiden, og søkkvåte bleier gjorde ikke situasjonen bedre. Snart fikk hun urinveisinfeksjon,  så nyrebekkenbetennelse. Det hele som resultat av at hun hadde sittet kald i timevis, og at hun, som alltid hadde vært en meget pertentlig, ren og velstelt kvinne, nå ble påført inkontinens fordi hun stadig fikk beskjed om å tisse i bleien: ”Du har bleie, du kan tisse i den!” lød svaret hun ofte fikk.

Å gjøre noe slikt var fullstendig uhørt for hovedpersonen selv. Hun verken ville eller orket å tisse seg ut, den slags var under hennes verdighet. Derfor holdt hun seg så lenge hun orket, i håp om at noen ville forbarme seg over henne og gi henne et sårt etterlengtet toalettbesøk. Til slutt ga hun sakte, men sikkert opp…

Dere er heldige som kan gå på do når dere selv vil…

 

sa hun til oss en ettermiddag. Vi kunne grine…

Den gradvise fremgangen vi hadde sett den første tiden etter hjerneblødningen, var nå en saga blott. Vedvarende smerter ved vannlating og generelt liten eller ingen matlyst, gjorde henne ytterligere redusert og motløs. 

NB! Rapporten er omfattende og blir derfor splittet opp i flere deler. Se oversikt.

Neste del: «Jeg vil ikke være her lenger. Jeg vil ikke leve!»

La andre få vite om dette innlegget..