Søren Kierkegaard: «Om læreprosessen»
«Forholdet mellom hjelperen, og den som skal hjelpes, må være slik – at man, når det i sannhet skal lykkes en å føre et menneske et bestemt sted hen, først og fremst må passe på å finne ham der, hvor han er, og begynne der.
Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst. Enhver som ikke kan det, han er i seg selv en innbildning når han tror at han kan hjelpe andre. For i sannhet å kunne hjelpe en annen, må jeg kunne forstå mere enn ham – men dog først og fremst forstå det han forstår. Når jeg ikke gjør det, da hjelper min merforstand ham slett ikke. Vil jeg likevel gjøre min merforstand gjeldende, så er det fordi jeg er forfengelig eller stolt, at jeg i grunnen i stedet for å gavne ham, egentlig vil beundres av ham.
Men all sann hjelpekunst begynner med en ydmykelse. Hjelperen må først ydmyke seg under den han vil hjelpe, og gjennom det forstå at det å hjelpe ikke er det å beherske, men det å tjene – at det å hjelpe ikke er å være den mest herskesyke, men den tålmoldigste – at det å hjelpe er villighet til inntil videre å finne seg i å ha urett og ikke å forstå, hva den andre forstår.»
Den danske teologen, filosofen og psykologen Søren Kierkegaard (1813-1855) har på en ypperlig måte beskrevet hvordan en læringsprosess foregår. For at en skal kunne hjelpe en annen på en god og hensiktsmessig måte, må en først og fremst forstå det som han eller hun forstår. Dette er fundamentet i enhver læringsprosess. Mutter Basilea Schlink har sagt det på en annen måte, med en annen vinkling, men ut fra samme forutsetning: «En kan bare føre mennesker til Gud så langt som en selv er kommet. Hvor langt er du kommet…?»
Godt sagt, noe å tenke på for oss alle 🙂