Det er av små barn en får høre sannheten…
Den lille pjokken i barnehagen hadde for lengst sett meg der jeg kom gående i egne tanker. «Hei, gamle bestefar!» brøt stillheten, og straks så jeg inn i øynene til en liten gutt som frydet seg over å ha servert en treffende replikk. I samme øyeblikk følte jeg en slags oppgitthet..
En utidig påminnelse om at jeg ikke er helt ung lenger. Et lett irriterende utsagn fra et barn uten folkeskikk…? Et provoserende innspill ment for å trekke meg…? Eller et vennlig hint fra en liten som ikke hadde noen bestefar – og som inderlig ønsket seg en…? En venneløs pode, en kontaktsøkende liten pjokk…?
Ble det sagt for å provosere, eller lå det en anerkjennelse i ordet «bestefar»…? For det er jo på ingen måte den verste tiltalen en kan få. Ikke ille i det hele tatt. Jeg liker godt å bli kalt «Beste» og «Bestefar» av mine barnebarn, for det er et uttrykk som oser av tillit, kjærlighet og respekt, et ord som gjør meg godt, gjør meg varm om hjertet…
Men fra en vilt fremmed, fra et barn jeg ikke kjente…?
Det var vel ordet «gamle» som fikk meg til å reagere. For det er av små barn en får høre sannheten. Da gutten sa «gamle» rammet han meg på et ømt punkt… de færreste liker dårlig å bli minnet om at alderen har gjort synlige inngrep. Et sted inni meg føler jeg meg ung. Ikke noen tenåring akkurat, men ung. Vet ikke helt hvor gammel personligheten min er… Kanskje 20 eller 25…? Men ikke kroppen… Nei, den taler sitt tydelige språk. Det var det den lille iakttok. Det var ingen tjueåring som passerte barnehagen, men en gammel mann. En gammel bestefar!
Men kunne han vite at jeg er bestefar…? Var gutten synsk…?
Hva jeg svarte ham….? Jeg sa bare «Hei» tilbake, for jeg ble egentlig satt litt ut av adjektivet han brukte….