Rart å tenke på…

Her er jeg fotografert i barnehagen. Det var vel snarere en barnepark. Vet ikke en gang om jeg var der hver dag. Men selv om jeg ikke husker spesielt mye fra barnehagen, så er det mye annet som har brent seg fast. Noe av det forteller jeg om her...

Det var den gang…

Rart å tenke på…

Her er jeg fotografert i barnehagen. Det var vel snarere en barnepark. Vet ikke en gang om jeg var der hver dag. Men selv om jeg ikke husker spesielt mye fra barnehagen, så er det mye annet som har brent seg fast. Noe av det forteller jeg om her...Det er rart å tenke på… Jeg føler meg ikke gammel, men noen ganger virker det som om jeg er nettopp er det. F.eks. når jeg tenker tilbake på den gangen jeg var liten, for mer enn 50 år siden. Da bodde jeg midt i Bergen sentrum i et hus som rommet 30 leiligheter. Huset var egentlig ganske moderne, det ble i hvert fall bygget etter bergensbrannen i 1916. Det var en fint sted å vokse opp med Vågen som nærmeste nabo. Men alt var ikke som i dag. Biler var på ingen måte noe påtrengende problem.

John Steffensen forteller om sin barndom

Kom det snø, og det hendte enkelte vintre at Bergen lå badet i snø, så gikk vi ned i gaten – på Strandkaien – la oss paddeflate på rygg i nysnøen, sprelte med armer og bein – og laget engler. Deretter tok vi heisen opp i 7. etasje for å se hvem av oss som hadde klart å lage den mest perfekte engelen.

En del av fjordabåtene som hadde Bergens omegn som destinasjon, i skjærgården der strilene holdt til, hadde også Strandkaien som “base”. Det var alltid like spennende å betrakte livet på kaien når det nærmet seg avgang. Når båtene ringte for siste gang, ga dette et tydelig signal om at båten skulle legge fra kai. Fra min orkesterplass i 7. etasje kunne jeg se folk som var seint ute. De småløp heseblesende over Torget med kofferter og ryggsekker og visste at de var seint ute. Kanskje hadde de også fått med seg fjordabåtens klokkeklimt i det fjerne… Enkelte ganger hendte det at skipperen var grei og ventet noen minutter ekstra, men andre ganger var det ikke snakk om å ta hensyn til etternølerne. Da hendte det at passasjerer som var seint ute, lot det stå til og våget spranget fra kaien og over i båten som i samme øyeblikk slo aktover – og gled ut fra kaien. Mer enn en gang skjedde det at passasjerens dristige sprang endte med forferdelse, at han feilberegnet avstanden mellom kai og båtripe – eller overvurderte sine egne gymnastiske ferdigheter, for deretter å plaske i sjøen med alle sine pakkenelliker…

Fra vinduet kunne jeg se fjordabåtene laste om bord varer til bøndene på øyene. Særlig artig var det å betrakte store husdyr bli heist ombord i båtene med diger magesele og solide reimer. Slik ble hester og kyr med sprellende bein heist om bord, med mindre dyrene frivillig gikk landgangen, noe som bare de færreste turde. Etter at buskapen var brakt om bord i båten, ble ku, hest og sau geleidet inn gjennom samme døråpning som passasjerene. Dyrene hadde likevel et eget rom like innenfor. 

Rart å tenke på at vi ikke hadde telefon, og at dersom vi måtte ringe, fantes det kun en telefon tilgjengelig – på deling for alle i huset. Den befant seg i sikringsrommet i 4. etasje – et enormt sikringsskap som huset alle elektriske kurser til etasjens beboere. Det summet kraftig fra de elektriske installasjonene, og i dette sikkert ikke helt sunne innemiljøet fantes det eneste telefonapparatet som var til felles benyttelse. Selvsagt med myntautomat. Det kostet mye å ringe, så vi måtte fatte oss i korthet. Dersom vi ringte til et sted utenfor Bergen, ble det rikstelefon. Det var kjempedyrt og ble derfor sjeldent benyttet…

Rart å tenke på at da min far kjøpte et av de eldste husene i Bergen sentrum og bygget det om til forretning, ble blant annet et gedigent ildsted – som faktisk tok omtrent 25% av plassen i første etasje, brutalt revet ned og kjørt vekk. Alt sammen – pluss en mengde gamle materialer, ble dumpet rett i sjøen på Nøstet i nærheten av der TV2 har sine lokaliteter i dag.

Min fars hus var riktig gammelt. På det eldste bykartet av Bergen var huset tegnet inn. Da hadde det hage rundt seg på alle kanter. Men etter hvert fikk huset svært mange “innpåtrengende” naboer, trehus som klinte seg opp til den frittliggende bygningen fra tre sider. Bare ved inngangen fantes det intet hus. Der var det en smal gate – den eldste i Bergen og en av de mest trafikkerte.

Rart å tenke på at da vi bygget om dette fortidsminnet av en bygning. kom det til syne skjulte skatter i veggene. Jeg var bare 5 – 6 år den gangen (som på bildet) og viste ikke noen særlig interesse for det som dukket opp i veggene. Men min fem år eldre bror hadde derimot sans for klenodiene. Blant husets “isolasjon”, som hovedsakelig bestod av svært gamle aviser som en gang hadde fylt tomrommet mellom inner- og yttervegg, men som nå hadde ramlet ned i bunnen av veggene, fant min bror noen sølvmynter. Dette var penger som ikke lenger var gangbare, men som likevel hadde verdi. Mynter som var mer verdt enn det som stod inngravert. Jeg syntes myntene var stilige, men hadde ikke forståelse for at disse kunne ha noen verdi, og derfor var det helt greit for meg at min bror fikk beholde dem, for hva skulle jeg med dem…? Jeg hadde jo sett dem – men kom jeg til å gidde å gjøre det flere ganger…? 

Rart å tenke på at i det huset vi bodde i, fantes det en 90 år gammel dame som kunne spille gitar. Det var henne jeg måtte ty til når gitaren min skulle stemmes. Den velvillige damen gjorde stemmejobben for meg i over ett år. Hun var alltid like imøtekommende, men jeg måtte komme igjen neste dag, for hun trengte ro når gitaren skulle stemmes.

Rart å tenke på en annen leieboer i huset, tror hun bodde i femte etasje, hun var så plaget av leddgikt at hun ikke klarte å åpne sin egen entredør når det ringte på. Da gikk det alltid en god stund, så hørtes noe aktivitet fra innsiden. Snart kunne jeg høre en svak stemme spørre: “Hvem er det?” Og når hun forstod at det var kjentfolk, at det var meg, klarte hun med nød å neppe å lirke nøkkelen ut gjennom avissprekken i døren slik at jeg kunne låse meg inn fra utsiden. Hun klarte aldri å få døren opp selv…

Rart å tenke på at i den store leiegården ble de 30 husstandenes søppel alltid brent på stedet. Huset hadde en diger skorstein, og flere ganger i uken veltet det tykk røyk opp fra pipen. Ikke bare var røyken svart, den inneholdt også mye aske som snart lå spredt ut over hele kvartalet og gaten. Det var vaktmesteren som brente søppelet kjelleren, en ordning som ble praktisert i mine 10-12 første leveår. Da ble det forbudt å brenne søppel midt i Bergen sentrum.

Jeg har mange flere barndomsminner også, men de får jeg komme tilbake til senere…. 

La andre få vite om dette innlegget..