«Se, de kommer fra Norge – de kommer fra friheten!»

Ungdommene fikk et glimt av den friheten de selv ikke hadde. (johnsteffensen.no)

Et uforglemmelig møte

Ungdommene som lengtet etter friheten

Da bussen stanset på det enorme området som skulle være en campingplass uten egentlig å være det, passerte noen ungdommer i samme øyeblikk bussen vår. De var tydelig interessert i vår flotte doning, en buss som var mye mer elegant enn de fremkomstmidlene de var vant med til hverdags. Jeg hadde laget et enormt skilt på bussens bakrute: NORWEGEN stod det med røde plastbokstaver. Det var dette som fikk ungdommene til å være så entusiastiske, så enormt interesserte. Vi kom fra Norge, vi kom fra friheten, ropte de til hverandre. I neste øyeblikk veltet de inn i bussen vår, både fremme og bak, som om de hørte til her – eller var invitert. Det var de selvsagt ikke, for vi hadde aldri sett hverandre før.

Ungdommene fikk et glimt av den friheten de selv ikke hadde. (johnsteffensen.no)Ungdommene hadde et ukuelig pågangsmot. De gikk rett på sak: «Har dere Coca Cola? Hva med amerikansk tyggegummi? Nylonskjorter? Truser? Kan vi få kjøpe av dere? Kan vi få adressene deres slik at vi kan skrive til dere?»

Tilbudene lød svært så forlokkende. Disse unge menneskene var villige til å betale betydelig overpris bare de kunne få noen av statussymbolene. Jeg husker at en hel pakke tyggegummi;  Wrigley’s Spearmint Gum, kostet 1 krone hjemme i Norge. Nå kunne vi få fem kroner per skive, det mangedobbelte av det vi selv hadde betalt i Norge. Coca Cola ble også fallbydd. Ungdommene var villige til å betale både fire og fem ganger så mye for en Coke, noen endatil mer.

Svartebørs

Men i bakhodet surret advarselen: «Om noen ønsker å kjøpe ting av dere på gaten, skal dere ikke falle for fristelsen til å selge. Svartebørshandel er forbudt, og det er strenge straffer for dem som prøver seg. Husk at noen av dem som spør dere, kan være hemmelig politi, folk som kun er ute etter å ta dere på fersken!»

Dermed lot vi det være. Vi ville ikke utsette oss for risikoen. Ungdommene måtte returnere med nesten uforrettet sak, dvs. vi ga dem litt – uten å ta betalt for det. Vi våget heller ikke gi dem adressene våre. Vi visste ikke hvilken skjebne de kunne få.

Rart å tenke på at dette scenariet fant sted for bare 42 år siden, midt i hjertet av Europa. Ungdommene bodde i et lukket land, underlagt et totalitært regime der landets innbyggere ble holdt innesperret bak høye murer og piggtråd. Skulle en få lov til å reise til Vesten, måtte en enten være svært gammel – slik at en ikke lenger representerte noen interessant arbeidskraft for landet – snarere en utgiftspost for det offentlige – eller en kunne representere landet på idrettsarenaen. Da kunne en i visse tilfeller – for en kort periode – forlate landet, for å representere og konkurrere. Det samme gjaldt enkelte kulturpersonligheter og politikere. Ellers var utreise eller utflytting fullstendig uaktuelt!

Totalitært regime

Det totalitære regimet brøt til sist sammen, Berlinmuren falt. Ungdommene vi hadde møtt på campingplassen fikk for lengst sin etterlengtede frihet. De ble gjenforent med Vest-Tyskland.

Men i 1971 da jeg besøkte Øst-Tyskland, var landet lukket, og menneskene som bodde der, lengtet etter en frihet vi nordmenn tok som en selvfølge – og en menneskerett. Østtyskerne ville leve i et land der de kunne si, mene, tenke og tro det de ville – uten at samfunnet la føringer for det som var politisk korrekt.

Og den enorme campingplassen, som rommet 3 000 gjester på fellesferie i en helt annen betydning av ordet fellesferie enn vi er vant med, nemlig det at samtlige innlosjerte var der i arbeidsgivers regi. Absolutt alle var arbeidere ved Trabant bilfabrikk. Inntil det plutselig dukket opp en blå Hardangerbuss fra Norge, med 36 ungdommer som ønsket å sette opp telt i folkehavet. På en campingplass som landets myndigheter hadde forsikret oss om ikke fantes, for «det fins ikke campingplasser i Øst-Tyskland».

Men alt var bare løgn, for innenfor et lite område i nærheten av fergeleiet fantes det tre ulike campingplasser. Og den som vi valgte, var den første vi støtte på – og som altså utelukkende hadde gjester fra samme arbeidplass; bilfabrikken Trabant.

Det var den gang… Men altså ikke mer enn vel førti år siden!

[button link=»https://johnsteffensen.no/2011/08/folbar-kjaerlighet/» color=»darkpurple»] Annet innlegg fra samme reise[/button]

 

La andre få vite om dette innlegget..