Femti år gammel olding

Om gamle mennesker. Sånne som meg…

Da jeg var liten, var jeg skeptisk til eldreDa jeg var liten, var jeg ganske skeptisk til gamle mennesker. Jeg vet ikke hvor godt jeg likte slike, skjønt det fantes noen unntak.

En slags filletante, Oline på Vaksdal, var en flott representant for rasen. Henne digget jeg!

Og så var det fru Pettersen, den nesten 90 år gamle damen som bodde i huset vårt, og som alltid velvillig stemte gitaren min, bare jeg kunne hente den igjen en times tid senere. 

For ikke å glemme naboen under, som på grunn av leddgikt, ikke klarte å åpne sin egen inngangsdør, men som måtte levere nøkkel ut gjennom brevsprekken, slik at den besøkende kunne låse seg inn selv. Henne syntes jeg synd på.

Jeg aner ikke hva det var med de mange eldre som jeg i bunn og grunn var skeptisk til. De gjorde meg aldri noe vondt. De kunne riktig nok kjefte litt en gang i blant, men jeg var egentlig en ganske grei gutt som sjelden fant på spillopper eller noe utspekulert. Og ikke vet jeg hvor gammel disse eldre menneskene var heller. For meg fremsto de nærmest som oldinger, kanskje flere hundre år gamle. Men jeg hadde ikke begrep om alder, så det kan godt være at de var omtrent så gammel som jeg er nå; rundt seksti!

En hushjelp vi hadde, var trolig i sekstiårene. Når hun hadde laget middag, spiste jeg aldri. Jeg var redd for at hun hadde forgiftet maten…!

Fikk denne assosiasjonen til eldre mennesker da jeg klippet meg forleden. Den unge frisøren fortalte om yrket sitt. Vi kom blant annet inn på problematikken med allergier. Jeg vet at slikt kan bli kroken på døren for ganske mange i det faget. Hun fortalte at frisører i gjennomsnitt ble værende i jobben i  28 år. Det mente hun var bra. Og for liksom å forsterke denne oppfatningen, trakk hun frem «en gammel kollega» som hadde jobbet i salongen i fjor. Hun var hele 50 år(!) og hadde aldri hatt problemer med allergi.

Jeg våget ikke å spørre om hvilken grusom skjebne denne frisør-oldingen hadde lidd. Hun jobbet jo ikke lenger i salongen. Jeg fryktet det verste… Hva kunne vel «den gamle» damen ha bliitt utsatt for? Kanskje var det nettopp alderdommen som ble for tyngende, som tok knekken på henne? For har man fylt femti, da er man gammel da! Da har man nådd metallalderen; med sølv i håret, gull i tennene og bly i beina…

Da jeg var liten, husker jeg at jeg tenkte… Femti år… det er gammelt! Da er en nærmest for en museumsgjenstand å regne.

Og  er det nettopp slik det er… bare mye, mye verre: For jeg er blitt seksti. Olding pluss! Skrekk og gru!

La andre få vite om dette innlegget..