Hjertekateterisering. Det verste var å kvi seg på forhånd…

Mh9000713661

Hjertekateterisering – mye bedre enn fryktet

[youtube_video clip_id=»xwh3tlFaVm0″]

Jeg har skrevet det før; en av de tre verste tingene som kunne ramme meg rent sykdomsmessig, var at jeg måtte hjertekateteriseres. Jeg hadde alltid forestilt meg at dette ville være vondt eller svært ubehagelig. I ettertid ser jeg at det var frykten for det ukjente som var verst. Det høres så dramatisk ut at man inspiserer hjertet ved å la et bittelite instrument føres inn via en blodåre for å undersøke hjertet, et instrument som enten blir tatt inn i kroppen via lysken , albuen eller håndleddet. I mitt tilfelle ble det via håndleddet. Jeg hadde kvidd meg til dette også fordi inngrepet blir foretatt mens du er bevisst og kan ta del i prosessen. Akkurat som hos tannlegen!

Men hjertekateterisering var ikke noe å kvi seg for. Det verste var faktisk å finne en passende blodåre. To intensivsykepleiere forsøkte forgjeves å sette inn en veneflon, og disse to pleierne var faktisk de eneste som ikke klarte å få dette til på de 14 dagene jeg var sykehusinnlagt. Til slutt måtte en av legene sette inn veneflonen, og hun fikk det til umiddelbart. Ut over dette ble hjertekateteriseringen verken smertefull eller dramatisk.

Dette var skikkelig «high tech». Et slags laboratorium med tilsynelatende helt up to date-utstyr. Jeg lå på en seng, og like over meg til venstre var det fire store flatskjermer der jeg etter hvert kunne følge med i hele inngrepet. Jeg kunne se instrumentet bli ført til hjertet, og blodårene avtegnet seg også tydelig på monitorene. Jeg kunne endatil se innsnevringer på blodårene – før legene fortalte om sine funn. Jeg hadde ikke noe ubehag under selve undersøkelsen, jeg hadde fått noe å slappe av på.

Legene undersøkte to sider av hjertet på jakt etter patologiske funn i kransarteriene (blodårene som forsyner hjertemuskelen med oksygen/næring). Det eneste ubehaget av undersøkelsen var på ingen måte smertefullt, bare uvant. På et tidspunkt ble jeg fortalt at legen skulle sprøyte inn kontrastvæske for å kunne gjennomføre undersøkelsen. Dette ville jeg merke som en indre varme i brystet, og at denne tilstanden kom til å vare 10-15 sekunder, den ville flytte seg nedover mot lysken, og det ville føles som om jeg tisset meg ut. Jeg ble beroliget med at dette utelukkende var en følelse, og at jeg ikke tisset i sengen.

Legene hadde rett. Da kontrastvæsken ble sprøytet inn, følte jeg meg nesten kokt innvendig i brystkassen, en tilstand som snart klinget av etter hvert som varmen fór nedover mot lysken. Et øyeblikk føltes det som om jeg tisset, men dette var kun en følelse. Jeg var tørr som legene hadde sagt.

Hjertekateteriseringen var relativt fort unnagjort. Funnene som ble gjort, var av en type som legene ikke kunne blokke eller stente. «Du må hjerteopereres!» fortalte legen før jeg ble trillet ut  Som jeg har sagt før; det var omtrent som om tannlegen hadde sagt at jeg måtte trekke en tann – eller rotfylle. Jeg var nok litt i sjokk, for hjerteoperasjon stod også på listen over det verste som kunne ramme meg rent helsemessig. Det var ingen vei utenom: «Hvis du ikke blir operert, kommer du til å få et stort infarkt, og det kommer du neppe til å overleve!» fortalte legen meg.

Det måtte bli hjerteoperasjon. Det fikk bære eller briste. Dette var noe jeg måtte gjennomgå uansett min frykt og mine følelser. Noen dager senere ble jeg by pass-operert, og som du skjønner; det gikk bra det også…!

Hjertekateterisering foretas i et spesialrom: kat-laben.

La andre få vite om dette innlegget..