Fra Hjerte intensiv til Hjertepost 4

Hjertepost 4, haukeland sykehus.

Hjerte intensiv eller postoperativ thoraxI nesten ett døgn var jeg på Postoperativ thorax (Hjerte intensiv) etter operasjonen. Mesteparten av denne tiden sov jeg, men jeg husker at jeg var meget kvalm. Intensivsykepleierne som satt stand by ved sengen min, gjorde sitt ytterste for å stille kvalmen. Til slutt klinget den av, og jeg følte meg lite grann bedre. Det er ikke mye jeg husker fra dette døgnet, likevel erindrer jeg samtlige som passet på meg. Jeg følte meg svært trygg på Hjerte intensiv, først og fremst fordi alt foregikk så rolig og stillferdig, og fordi man hele tiden hadde full kontroll og visste hva som måtte gjøres. Hver gang jeg slo øynene opp, henvendte pleierne seg til meg umiddelbart og spurte hvordan det stod til, om det var noe de kunne gjøre for meg, osv.

Jeg følte meg svært trygg på Hjerte intensiv, først og fremst fordi alt foregikk så rolig og stillferdig, og fordi man hele tiden hadde full kontroll. 

Neste etappe var jeg derimot ikke like fornøyd med. Jeg mener at det såkalte «intermediære rommet» i sjette etasje har et forbedringspotensiale. Jeg ser likevel ikke bort fra at jeg var ganske omtåket og surrete de to døgnene jeg oppholdt meg her. Jeg fikk ikke sove i det hele tatt (tror jeg) på grunn av svært mye bråk, stor trafikk frem og tilbake til andre pasienter i rommet. Jeg tenkte at dersom jeg ikke snart fikk blund for øynene, ville jeg ikke stå dette over… Meget trasig tatt i betraktning av at jeg nettopp hadde overlevd selve operasjonen samt et døgn på Hjerte intensiv. Selv om jeg sikkert var nokså surrete, fikk jeg senere formidlet hva som kunne og burde ha vært bedre i «det intermediære rommet».

Enhver mobilbruk er forbudt her. Likevel hadde jeg mobilen innen rekkevidde. Jeg hadde ikke fått med meg at det kunne være farlig om jeg benyttet mobiltelefon disse to døgnene. Fordi jeg hadde midlertidig pacemaker, og denne var livsnødvendig dersom hjertet begynte å trøble seg, kunne pacemakeren slå seg av om jeg brukte mobiltelefon. Jeg hadde ikke oppfattet alvoret i dette all den tid jeg gjentatte ganger under dynen forsøkte å sende tekstmeldinger hjem. Det var imidlertid ikke noen enkel affære. Det var utrolig vanskelig å finne de riktige tastene i mørket i tillegg til at jeg var ganske ør i toppetasjen. Hjemme mottok de den ene absurde sms’en etter den andre, med en mengde uforståelige tegn, og et budskap som vanskelig lot seg oversette.

Instinktivt trakk jeg telefonen lynraskt til meg av frykt for at pleieren kom til å svelge apparatet, bare for å vise hvor avskyelig min handling hadde vært.

Fra hjertepost 4Med ett stod en godt voksen kvinnelig sykepleier ved sengen min. – Har du mobil? utbrøt hun tydelig irritert. Hun så på meg med et morskt og myndig frøken Trunchbullaktig blikk. – Det er forbudt med mobiler her. Gi meg telefonen din…!

Det var noe med det blikket… ! Instinktivt trakk jeg telefonen lynraskt til meg av frykt for at pleieren kom til å svelge apparatet, bare for å vise hvor avskyelig min handling hadde vært. Jeg har ikke følt meg så stakkarslig og liten siden jeg urettmessig ble kastet på gangen i en sløydtime på Nygård skole i 4. klasse. Nå følte jeg situasjonen på Haukeland like nedverdigende. Jeg tryglet og ba «frøken Trunchbull» om å få beholde telefonen, og lovet dyrt og hellig at jeg aldri skulle bruke den mer. Sykepleieren lot nåde gå for rett, og lot meg ha mobilen etter først å ha forvisset seg om at den var avslått, og at jeg med hånden på hjertet hadde forsikret henne om at jeg ikke kom til å bruke den her, ever! Så ble mobilen lagt i nattbordskuffen. Hadde skuffen hatt lås, ville hun sikkert kastet nøkkelen i do 🙂

Etter to døgn kunne jeg innta resten av Hjertepost 4 på Haukeland sykehus, en avdeling jeg etter hvert lærte å sette stor pris på.

På «det intermediære rommet» fikk jeg blodoverføring. To poser, noe som jeg ikke var spesielt glad for. Likevel nødvendig, tappet for krefter som jeg var. De to posene gjorde godt, for jeg kom meg raskere etter dette. Drenet, dvs. de to store slangene som stakk ut fra brysthulen, ble nå fjernet. Etter to døgn kunne jeg innta resten av Hjertepost 4 på Haukeland sykehus, en avdeling jeg etter hvert lærte å sette stor pris på. Først og fremst på grunn av et dyktig, serviceinnstilt og hyggelig personale, men også fordi det var godt å dele rom med andre hjertepasienter; en politimann, en brannmann og en datamann. Senere også en fotograf. Sammen ble vi et skjebnefellesskap…

De neste dagene kom jeg meg sakte, men sikkert. Det var ikke så lett å spore fremgang fra dag til dag, men for hver andre eller tredje dag syntes jeg at det meste gikk ørlite grann bedre. Jeg var naturlig nok preget av operasjonen, og jeg hadde ikke spesielt mye energi, men bet tennene sammen og var forholdsvis mobil. Jeg visste at det å bevege seg var viktig, både for å forebygge blodpropp, men også fordi dette ville gi meg de kreftene jeg så sårt trengte. Betjeningen oppmuntret meg, Åse oppmuntret meg, mine romkamerater oppmuntret meg. Dette ga pågangsmot, og jeg ville gjøre alt som stod i min makt for at jeg skulle komme meg så raskt som mulig. Da politimannen skulle klargjøres for sin hjerteoperasjon, fikk han spørsmål fra en av pleierne om han hvordan han så på det som skulle skje. Da kikket politimannen bort på meg og sa: Når jeg ser på Steffensen, hvor bra det har gått med ham, så skal jeg også klare dette!

Hjertepost 4, haukeland sykehus.Vi hadde det ganske trivelig på denne avdelingen. Det var kun to ting å sette fingeren på. 1: Maten. I forhold til matserveriengen på Haraldsplass (terningkast 4) stod maten på Haukeland til 2. Personalet beklaget at de ikke hadde sunnere mat, måltidene var nok ikke forbilledlige ut fra et ernæringsmessig synspunkt. Det gjorde ikke saken bedre at det til stadighet manglet skjeer, kopper o.l. Ikke lett å spise suppe når det ikke fantes skjeer. Ei heller drikke kaffe uten kopp. 2: Det andre som burde ha vært bedre, var vinduene. Dette gjelder for hele Sentralblokken, og jeg mener at vinduene ikke er blitt vasket på mange år, fordi det skal spares penger. Men nå er det blitt så ille at det nesten er umulig å se ut gjennom de fleste av dem! Slik kan det ikke fortsette, det ser nemlig ikke klokt ut!

Men ellers var det meste på stell. Jeg fikk svært god oppfølging av de hvitkledde – og følte meg trygg.

La andre få vite om dette innlegget..