Sykehjem i fokus
De siste dagene har media rettet søkelys mot forholdene ved en rekke sykehjem. Dette er for så vidt ikke noe nytt, for med jevne mellomrom dukker de opp, skrekkhistoriene om gamle som må bo på toalettet, på badet eller andre lite trivelige steder. Så blir politikerne stilt til ansvar, men etter en stund rir de stormen av, og det hersker fred og fordragelighet. Enn så lenge…
For stille vann har dypest grunn, og under overflaten ulmer det. Dette er ikke lett å få øye på for folk flest, men så snart en blir noe annet enn «forbipasserende» eller «tilskuer» – og går over til å bli «pårørende», så hender det at nye saker (eller rettere sagt gamle) hentes frem fra skapet. Plutselig åpenbares det at sykehjemmet, som lå i så nydelige omgivelser, og var forholdsvis nytt og pent, egentlig var en kalket grav. For mange av forholdene som avdekkes, tåler nettopp ikke det å komme frem i lyset.
Jeg har dessverre sett dette fra innsiden. Jeg har vært pårørende til flere som har måttet tilbringe mange – og lange – måneder på sykehjem. De ansatte gjør stort sett så godt de kan ut fra de rammebetingelsene de har, men det blir ofte for lite og for trange budsjetter. Jeg har mang en gang hatt lyst til å ta bladet fra munnen og fortelle om mine opplevelser ved flere sykehjem. På godt og vondt. Men så langt har jeg latt det være. Som pårørende meldte vi fra til Helsetilsynet ved en anledning, men jeg har en beklemmende følelse av at det ikke resulterte i noe særlig. Enda det som ble trukket frem, og Helsetilsynets anmerkninger, var alvorlige nok.
Helsetilsynet fokuserer utelukkende på det medisinske. De er ikke opptatt av hvordan de gamle og syke opplever tilværelsens uutholdelige tretthet, der den ene dagen går etter den andre, uten at noe som helst foregår. Bortsett fra det å spise og sove… Aktivitørene ble ofret da alle beboere skulle få enerom. En slik omlegging kostet penger, og noe av dette ble hentet inn ved at man sparte aktivitørenes lønnskostnader. Det er vel heller ikke så farlig med de syke og gamle. De går f.eks. ikke i demonstrasjonstog. Og roper og skriker de, så er det på betjeningen som ikke kommer straks beboeren har bruk for assistanse. Når han(hun har ringt på alarmen, hvis de da er så heldig å ha en alarm – eller forstå/huske hvordan den kan brukes.
Du skal misforstå meg rett. Det er IKKE betjeningen som har hovedskylden for begredelighetene. Det er og blir politikerne – og samfunnet – som synes det er greit med dette «ute av øye – ute av sinn»-prinsippet.
For mange år siden fikk landet vårt besøk av en afrikansk statsleder. Han ble vist Norges «skryteliste». Det ble besøk på Slottet. i Holmenkollbakken, Munchmuseet. Han var endatil på Troldhaugen, fikk se vakre Bergen og de norske fjordene. Han ble fløyet ut i Nordsjøen for å se oljeventyret på nært hold, osv.
Da statslederen skulle returnere til landet sitt, ble det avholdt pressekonferanse på flyplassen. Jo, statslederen var imponert over alt han hadde sett og opplevd, han syntes Norge var et utrolig vakkert og rikt land, osv… Men det var en ting han med sin beste evne ikke kunne fatte, han spurte: Hvordan er det dere prioriterer i dette landet som bygger flotte veier, lange tunneler, store bygninger etc., samtidig som dere forsømmer syke og gamle…! Han hadde skjønt noe vesentlig. I hans land nøt de gamle den største respekt, og de ble på ingen måte stuet vekk – ute av øye…. De var landsbyens midtpunkt, for hva var vel mer naturlig enn som så…?