Dagfinn Lyngbø
Stand up show: “Supersmud”
Terningkast: 1 2 3 4 5 6
Supersmud er ikke Dagfinn Lyngbøs beste show. Litt ensformig og uten store høydepunkt.
Dagfinn Lyngbø innfrir ikke helt i Supersmud
I programheftet for Supersmud skriver standup-komiker Dagfinn Lyngbø: “Opprinnelig kalte jeg denne forestillingen ‘Et bedre menneske’, men så syntes jeg det hørtes ut som et motivasjonsforedrag…” Den assosiasjonen er ikke ueffen, herr Lyngbø, for slik som Supersmud presenterer seg, får en mest inntrykk av å lytte til et litt morsomt foredrag.
For la meg si det først som sist: Supersmud er ikke Dagfinn Lyngbøs beste forestilling. Showet tar liksom aldri av, og det er heller ingen scener eller øyeblikk som brenner seg fast på netthinnen som noe ut over det vanlige. For dette er Dagfinn Lyngbøs hovedproblem, vi har sett det meste før – og vi har sett det bedre. Supersmud kommer aldri i nærheten av Dagfinn Lyngbøs forrige show; Stereo. Supersmud virker litt for lettvint, trivielt og ukomplisert. Neste gang kan Lyngbø like gjerne stille med en stor cd- eller kassettspiller, f.eks. en bærbar Boomblaster, til erstatning for bestekompisen Bjarte Jørgensen. For det som presenteres av musikk og lyder, er innspilt på forhånd. Ved neste korsvei kan Lyngbø starte og stoppe kassettspilleren selv, samtidig som han tar sine hyppige slurker av den allestedsnærværende drikkeflasken.
Supersmud blir ganske monotont i lengden. Det består i at herr Lyngbø vandrer frem og tilbake langs scenekanten og noen ganger stanser opp for å drikke. Underveis lirer han av seg diverse morsomheter, der ikke alt er like fornøyelig, men som blir noe ensformig i lengden. Når foredraget har vart en god stund – og litt lenger enn det, er det på tide med et musikalsk innslag, igangsatt av Bjarte “DJ” Jørgensen. Ingen av de musikalske innslagene er av det minneverdige slaget. Det blir litt heseblæsende, og poengene er ikke særlig tydelige.
Lyngbø skriver videre i det nevnte programheftet at “Et bedre menneske” hørtes ut som et motivasjonsforedrag, og at han snart slo det fra seg ved at han “tenkte ‘zzzzzz…’. Det ble ‘Supersmud’ i stedet. Litt for å vise at selv som 43-åring kan jeg fremdeles snakke et språk som ungdommen forstår…” Dette i følge komikeren selv.
Harrysmud
Det kan godt være at Dagfinn Lyngbø ter seg slik at ungdommen forstår, men jeg er neimen ikke sikker på det… Faktisk synes jeg at de ungdommelige musikalske innslagene i Supersmud tidvis har noe Harry-preg over seg. Kanskje skal Lyngbø innse at han er på full fart mot femti år, og at han ikke er like ung lenger. Han bør etter min mening foreta enkelte endringer som gjør at han ikke faller mellom flere stoler. For det opplever jeg at Dagfinn Lyngbø av og til gjør i Supersmud. Det blir litt mye hummer og kanari, showet er ujevnt, og det virker noe lettvint.
Dette er ikke Dagfinn Lyngbø sitt mest gjennomarbeidete og vellykkete prosjekt. Det mest minnerike med vår kveld på byen, ble en aldeles fenomenal restaurantopplevelse der vi koste oss glugg ihjel med en mat vi kommer til å huske lenge. (Dette besøket vil jeg for øvrig komme tilbake til.) Supersmud derimot, har vi allerede glemt, for det kunne og burde ha vært bedre. Ikke mye å skrive hjem om i hvert fall. En litt svak firer!