Hundeliv
Alt må læres…
Kompis markerer sitt revir….
Fremdeles er hunden vår valp – en uhyre leken valp som elsker å være familiens midtpunkt. Full action hele tiden. Kompis vil leke, leke og leke, og hvis det er noe tid til overs, så kan han like gjerne fylle den også med å leke.
Men Kompis kan også flate ut og ta det med ro. Om natten sover han godt og lenge, og hvis han får tatt seg ut i løpet av dagen, f.eks. en times tur på formiddagen, pleier han å innta horisontalen et stykke ut på kvelden. I hvert fall når han skjønner at han ikke kan ta opp konkurransen med Downton Abbey, Broen eller Oddgeir Bruaset…
Kompis er en hannhund, og nå levner han ingen tvil. Den lille kroppen er endatil begynt å markere sitt revir. Det siste nye er at han stadig oftere letter på bakfoten for å spraye litt odeur på sitt territorium, for å markere grensene for hvor andre firbeinte kan tillate seg å gå. Her bestemmer jeg, prøver han å si med de edle dråpene han skvetter hist og her. Men det er ikke alltid at han letter på foten. Fremdeles bøyer han lett knærne når han skal tisse, men det blir sjeldnere nå.
Det er markering som gjelder, og han har grunn til skjerpe seg, for det fins andre firbeinte ikke langt unna. Om han har noen sjanse til å hamle opp med den som holder til nærmest oss, er jeg mindre sikker på. Den fremmede hunden virker i hvert fall ikke særlig velvillig innstilt overfor Kompis. Vi hører nabohunden rett som det er, og jeg har også møtt ham på veien. Men da har naboens bikkje vært så aggressiv at eieren nærmest har måttet legge hele seg over hissigproppen. Sikkert en hannhund det også, men en hund som er eldre og har mer livserfaring enn Kompis.
Alt er like gøy….
For Kompis er alt like spennende. Han tror at alle vil ham vel. Han møter enhver skapning, tobeint eller firbeint, med et åpent sinn og logrende hale. En positiv innstilling med andre ord. Kompis møter i det minste sine omgivelser med et vennlig og åpent sinn, for ikke si lekent. i hvert fall inntil det motsatte er bevist.
Heldigvis kan også Kompis bli sint, men det sitter litt langt inne. Han har temperament, og godt er det. For han vet å gi beskjed. En skal ikke finne seg i alt… heller ikke verdens skjønneste hundevalp skal måtte gjøre det. Men aggressiv er han ikke i det hele tatt. Bare kosete – utrolig kosete.
Men når det er sagt; fins det noe som er nifst, f.eks. ute i mørke natten, bjeffer han gjerne for å tøffe seg. I tilfelle det står en eller annen skummel skapning et sted der ute i nattemørket. Kanskje er han litt mørkeredd? – Eller kanskje er det slik at han har oppdaget noe som vi ikke har fått med oss… Det kan jo like gjerne være det…