Koronabarn og koronavoksne

Akkurat nå sitter jeg og tenker på korona-karantene og skole. Jeg har en følelse av at skolen og lærerne vil komme styrket ut av pandemien. Jeg tenker på to forhold…

Mange barn og unge begynner å bli litt utålmodige i karantene. Å leve i isolasjon var kanskje spennende i starten, men nå begynner det å gå opp for en del at det å være isolert, og ikke kunne gå på skole sammen med jevnaldrende, i bunn og grunn er ganske kjipt. Kanskje kan det å føle på skolesavn over tid, bidra til at flere elever får et mer positivt forhold til skolen? Jeg er sikker på at mange barn og unge gleder seg til skolene kan åpne igjen.

Det andre jeg grubler over, er foreldre og foresattes syn på læreres arbeidsdag og arbeidsforhold. Kanskje vil karantenetiden, der barna blir nødt til å være hjemme og aktivisere seg selv – og/eller aktiviseres og passes på av sine foreldre, føre til at de voksne får større respekt for lærerne og den jobben de har?

Jeg har en følelse av at liten og stor er i ferd med å lære noe viktig og riktig om skole og undervisning, selv om det akkurat nå skjer på den vonde måten. Du vet;  evig eies kun det tapte…

Til sist et lite gullkorn: «Når livet gir deg hundre grunner til å gråte, vis livet at du har tusen grunner til å smile.»

Har du lest serien «Korona-lyspunkt»? Klikk på bildet.

La andre få vite om dette innlegget..