Det jeg beundrer mest med Jon Fosse

Jon Fosse.

Det jeg beundrer mest med Jon Fosse

Jon FosseEn kimser ikke av den mest omtalte og spilte norske dramatiker noensinne – etter Henrik Ibsen; haugesunderen Jon Fosse. Jeg innrømmer gjerne at jeg har lest svært lite av hans store litterære produksjon, og ett teaterstykke som pirret min nysgjerrighet, opplevde jeg som et eneste langt gjesp. Etter femten minutter slo jeg over på en annen kanal. Jon Fosse fenget meg ikke. Ikke en tøddel.

Heller ikke de mange Fosse-verkenes titler får meg til å få lyst til å lese mer: «Raudt, svart», «Bly og vatn», «Morgon og kveld», «Andvake», «Hundens bevegelsar», «Auge i vind», «Jente i gul regnjakke», osv. Jeg får ikke lyst til å lese slikt. Ikke i det hele tatt.

Men det er meg det er noe i veien med. Jeg vet jo det. For jeg har ikke peiling. Jeg forstår meg helt enkelt ikke på den slags. Og det er for så vidt like greit. Jeg registrerer at Jon Fosse er geniforklart, og at han for tiden bor i statens æresbolig, Grotten, og at han tjener godt – i bøtter og spann. Ære være Jon Fosse for det! Men jeg misunner ham ikke, for jeg vet om flere kunstnere som har betakket seg med tanke på det å bo i «Grotten», en gammel, utdatert trebygning som ligger tett opp til en av Oslos mest trafikkerte veier. Og jeg vet at Jon Fosse ikke orker eller ønsker å bo i Grotten hele året, for han vil helst være i sitt kjære Strandebarm. Og der er han titt og ofte.

Forresten så jeg Jon Fosse ruslende på vårt lokale kjøpesenter for en tid tilbake. En ganske alminnelig, litt røslig kar som til forveksling like gjerne kunne ha vært bussjåfør, rørlegger, kaiarbeider, vaktmester – eller arbeidsløs. Ingen primadonnanykker der i gården. En helt vanlig, noe rufsete kar som var ute i et eller annet ærend. En hvem-som-helst, men likevel på ingen måte hvem-som-helst. Den største siden Henrik Ibsen, og DET skussmålet gis ikke i utrengsmål. Men Jon Fosse nyter godt av det – og respekt av det.

Og her er jeg ved sakens kjerne. Det som jeg beundrer mest med Jon Fosse, forfatteren hvis skrivekunst oser av «stor bevegelighet i språket, musikalitet og utstrakt bruk av nyansert varierte språklige repetisjoner…» Jeg beundrer Jon Fosse for at han i løpet av alle disse årene (han debuterte i 1983) ikke er blitt grepet av prestasjonsangst, at han har nørv og nerve til å utgi det ene litterære verket etter det andre, uten tanke på at han ved en eller annen anledning kan komme til å produsere noe som publikum vil oppfatte som unødvendig, platt, ubegripelig eller banalt. For Jon Fosse balanserer i følge ekspertisen «på grensen mellom hyperrealisme og absurd teater».  Og heldigvis for Jon Fosse er dette absurde teater ikke blitt alt for absurd. Den dagen det blir det, og folk flest ikke skjønner bæret – eller med sin beste evne ikke kan fatte og begripe hva som har hendt med Jon Fosses forfatterskap, blir fallhøyden stor. Meget stor. Og skulle Jon Fosse stanse opp og kjenne litt på dette, kan prestasjonsangsten fort melde seg. Heldigvis for hans mange beundrere (jeg kjenner dessverre ikke noen av dem), er alt som Jon Fosse lirer av seg bestandig like genialt. Heldig er Jon Fosse som har slike nesegruse, viktige og betydningsfulle beundrere, mennesker som tar alt opp i beste mening – enten de klarer å følge tankegangen hans eller ikke.

Selv er jeg modig nok til å si det: Jeg skjønner ikke hva som er så genialt, bortsett fra at nynorsk er et flott og frodig språk, og at Jon Fosse skriver sånt på elegant vis. Som musikk må vite, ispedd ørten refreng eller «språklige repetisjoner». Dessverre; Jon Fosse fenger ikke meg. Men jeg beundrer hans pågangsmot, og det at han tilsynelatende aldri gripes av prestasjonsangst. Eller kan det være at han et sted inni seg likevel kjenner litt på dette? For han er jo bare et menneske han også. Han spiser, drikker og fjerter som oss andre, men han er en kløpper til å skrive. I hvert fall i følge dem som hevder å være eksperter på den slags. Og slike fins det jo en del av, noe H.C. Andersen på ironisk vis minnet oss om i «Keiserens nye klær». Passer hatten, så sett den gjerne på. Under forutsetning av at hatten fins… 

La andre få vite om dette innlegget..