Det var ren og skjær flaks

Det var såvisst ingen ønskesituasjon å drive skole samtidig som skolebygning og skoleplass ble anektert av arbeidsfolk, høye stillaser, støyende maskiner og lange rekker med gjerder. Bygningsarbeiderne tok for seg rom etter rom, rev ned vegger, borte, sprengte, hamret, saget, høvlet, støpte, pusset, malte, monterte... Et svært utrivelig arbeidsmiljø for elevene og skolens ansatte...

Skytetragedien i Connecticut ved Sandy Hook barneskole rystet en hel verden. En ung mann utslettet en hel klasse med små barn, rektor, lærere og hans egen mor. Vi grøsser og tenker at den slags skjer kun i USA. Det er ikke første gang slikt rammer dem heller. De har seg selv å takke og viser til landets liberale våpenlover. Slikt kunne aldri skjedd i Norge, tenker noen – og glemmer 22. juli.

Skolens inngangsparti ETTER at ombyggingen var avsluttet.Da skolen jeg jobber på, ble ombygget for noen år siden, foregikk byggearbeidene bokstavelig talt over hodene på oss. Det var såvisst ingen ønskesituasjon å drive skole samtidig som skolebygning og skoleplass ble anektert av arbeidsfolk, høye stillaser, støyende maskiner og lange rekker med gjerder.

Bygningsarbeiderne tok for seg rom etter rom, rev ned vegger, borte, sprengte, hamret, saget, høvlet, støpte, pusset, malte, monterte… Et svært utrivelig arbeidsmiljø for elevene og skolens ansatte…

Sandy Hook massakren 

en ubehagelig påminnelse

Etter en tid inntraff det som gjorde undertegnede mest urolig. Et av klasserommene i tredje etasje hadde fått samtlige vinduer murt igjen, og det fantes kun en vei ut av rommet; døren… Ingen av skolens ansatte fant dette rommet egnet til undervisning, og vi tok til motmæle og mente at det fikk være grenser for hva vi skulle finne oss i, og hva vi kunne tilby barna. Men vi talte for døve ører, vi hadde ikke noe valg, vi måtte ta i bruk midlertidigheten. Dette ble ordnet på den måten at ingen skoleklasse skulle tilbringe mer enn to skoletimer daglig i det vindusløse rommet, en midlertidig løsning som skulle vare i et halvt år…

Jeg husker at jeg følte meg uvel hver gang det var min tur til å bruke klasserommet, et rom som endatil ikke hadde noe ventilasjon – ingen pulter og stoler – ingen intercom eller hustelefon som fungerte… Vi måtte sitte/ligge på golvet. En ganske klaustrofobisk opplevelse, tro du meg. Vi kunne ikke skjønne annet enn at dette rommet ikke på noen måte var noe lovlig tiltak – eller at arbeidstilsynet kunne akseptere en slik løsning. Vi tok saken opp med verneombudet, men intet skjedde. Så måtte vi fortsette å undervise barna i «bunkeren» i øverste etasje.

Det vi fryktet mest, var tanken på at en person i ubalanse, skulle ta seg inn på skolen og holde oss som gisler i «bunkeren»…

 Det var såvisst ingen ønskesituasjon å drive skole samtidig som skolebygning og skoleplass ble anektert av arbeidsfolk, høye stillaser, støyende maskiner og lange rekker med gjerder. Bygningsarbeiderne tok for seg rom etter rom, rev ned vegger, borte, sprengte, hamret, saget, høvlet, støpte, pusset, malte, monterte... Et svært utrivelig arbeidsmiljø for elevene og skolens ansatte...Det var ikke først og fremst et branntilløp vi fryktet mest, skjønt det også fort kunne ha fått et tragisk utfall. Verre var tanken på at en person i ubalanse kunne ta seg inn på skolen, og holde oss som gisler i dette rom av tykke betongvegger – der kun en enslig dør var rømningsvei for henimot 30 personer…

Vi forsøkte oss derfor overfor brannvesenet. En slik ordning kunne vel neppe brannsjefen i byen akseptere? Mail ble sendt – og videresendt – fra brannsjef til bydelens brannmester. Det gikk flere uker før vi fikk svar. Svaret vi fikk, beskrev en innviklet brannteknisk formel (som ingen av oss skjønte noe av), en formel som omfattet diverse variabler; tallverdier som representerte alt fra byggmaterialer, antall meter til nødutgang/trappehus, hvilken etasje rommet var i, osv. I denne branntekniske formelen som altså gjenspeilte ulike bygningselementer, et regnestykke som endte opp i et svar, et forholdstall, kom brannvesenet frem til at «fasitsvaret» egentlig var i grenseland, men likevel innenfor akseptable branntekniske verdier. Dette hokus-pokus-svaret, basert på ren tallmagi og ikke sunn fornuft, ga ingen grunn til bekymring, konkluderte brannmesteren… Han våget vel…!

Dette var et absurd og byråkratisk skrekkeksempel på hvor feil det blir, når man utelukkende konkluderer ut fra en matematisk formel – uten å bry seg med å sjekke hvordan forholdene faktisk ser ut. Her stakk man hodet i sanden og hadde ut fra det matematiske forholdstallet sterke meninger om at vår opplevde klaustrofobiske tilværelse overhodet ikke ga grunn til bekymring – om det skulle begynne å brenne…. 

Men hva om en person i ubalanse gjorde sin entre, en som ikke hadde noen som helst skrupler for hvor grusomt han kunne fare frem, som Anders Behring Breivik og den unge ugjerningsmannen i Connecticut…?

Men halvåret gikk heldigvis bra, for lykken var bedre enn forstanden! Det oppstod ingen brann, og det kom heller ingen gal mann med skytevåpen som ville ta hevn for et eller annet… Men hadde noe av dette skjedd, ville vi i begge tilfeller ha vært fanget i en felle. Og utfallet kunne fort ha resultert i like store avisoverskrifter og nyhetsoppslag verden over, som den i Sandy Hook.

At det gikk bra for oss, var definitivt ikke brannvesenet eller utbyggernes fortjeneste. Det var ren og skjær flaks…

[button link=»https://johnsteffensen.no/2012/01/den-offentlige-skolens-bedrovelige-tilstand/» color=»coffee»] Annen relevant artikkel…[/button]

 

La andre få vite om dette innlegget..