Catalonia, oktober 2019
Den lange, stille og spente reisen mot El Prat, Barcelonas flyplass.
Fredag 18. oktober 2019 er kun noen få timer gammel. På Hotellet er frokosten klar kl 03.00. Vi må dra tidlig for vi vet ikke hva resten av natten vil bringe. Vi vet ikke en gang om vi rekker frem til El Prat, Barcelonas flyplass. Store folkemengder har i flere dager marsjert fra fem ulike byer i Catalonia. Folkemassene bruker motorveiene, og der titusener marsjerer, slipper ingen biler forbi. Vil veien til flyplassen være stengt av sinte katalanere på vei mot den enorme markeringen i regionens hovedstad…?
Tekst og foto: John Steffensen. (Bildet øverst på siden er fra Sitges et par dager før domsavsigelsen. Kanskje gjenspeiler husfasaden stemningen i folket. På balkongene øverst til høyre og nederst til venstre henger banner og symbol som gjenspeiler misnøyen i Catalonia. På flertallet av balkongene fins det ingen flagg eller paroler.)
Nabohotellet har i dagevis huset en del av den store politistyrken som er blitt sendt til Catalonia fra Madrid. Først trodde vi det dreide seg om en form for trening, en utmarsj eller et svært synlig politi i distriktene. Men snart skjønte vi at det var ekstramannskaper sendt til Catalonia for å roe gemyttene og være i beredskap i tilfelle situasjonen tilspisset seg. Også politifolk må sove, de må ha et sted å være, i hvert fall de som ikke er hjemmehørende i regionen. Omtrent hele nabohotellet huser politifolk. Hver dag vasker de undertøy og annet på rommene og henger vasken til tørk på altanene bortenfor oss. En av politimennene har dekorert den ene veggen på rommet med et stort spansk flagg. Dette er åpenbart ikke sympatisører for Catalonias løsrivelse.
Et vepsebol
Lite ante vi hvilket vepsebol vi skulle havne i. Ikke før vår glimrende guide noen dager tidligere fortalte oss at vi hadde ankommet Catalonia på et spennende, for ikke si spent tidspunkt. Mandag 14. oktober skulle dommen over de som førte an i løsrivelsesprosessen i 2017 forkynnes. Alle visste at lederne kom til å få fengselsstraffer, men denne mandagen skulle høyesterett fortelle hvor lang straff anførerne skulle få. Når dommen ble forkynt, kunne hva som helst skje i regionen. At det ville bli protester, var 100% sikkert. Men på hvilken måte misnøyen ville komme til uttrykk, kunne ingen forutse. Dette ville bli spennende dager, dager som vi en gang i fremtiden med stolthet kunne fortelle barn og barnebarn at vi hadde overvært på nært hold, i følge guiden.
Generalstreik?
Tilbake til hotellet. Det er fredag 18. oktober 2019, dagen da hundretusener av demonstranter skal vise sin misnøye i Barcelona. Det er natt, det er mørkt og det er musestille i bussen. Vi aner et gryende håp angående den tillyste generalstreiken. Det hadde vært positivt at hotellet hadde fikset frokost til oss midt på natten, at resepsjonen var bemannet og at bussjåføren ikke var i streik. Generalstreiken kunne tydeligvis ikke omfatte alle. Men kunne det likevel tenkes at noen på flyplassen nektet å møte på jobb… F.eks. security-ansatte? Bakkepersonell? Flygeledere? Det spanske crewet på flyet? Andre flyplassansatte? Eller kunne det være at vi ikke ville nå frem til flyplassen i det hele tatt? Vi hadde sett hvordan mange turister få dager tidligere hadde måttet bukte seg frem mellom illsinte demonstranter og bevæpnet politi. Det hadde vært steinkasting, tåregass, gummikuler og ville tilstander… Om vi rakk frem til flyplassen, og bussen hadde kjørt sin vei, kunne vi da risikere å bli overlatt til oss selv på El Prat i timer og dager, i noe som mest av alt kunne minne om en krigssone?
Ville det være forgjeves…?
Tankene var mange der 43 nordmenn satt i bussen som grytidlig fredag morgen kjørte de 80 minuttene mot El Prat. Like etter avreise ble vi forbikjørt at 19 store Policia-biler av varevogntypen, slike som kan romme mange politifolk og arrestanter. Bilene kjørte uten blålys og sirener, men de skulle samme vei som oss. Kanskje visste de noe som vi ikke visste? Kanskje skulle de forsøke å ordne opp i en situasjon et eller annet sted foran oss? Det var et meget stille reisefølge som fulgte intenst med i det som foregikk på veien. Når ville det eventuelt bli full stans? Og om det ble stopp, kunne vi nå flyplassen via andre veier? Måtte vi kanskje forlate bussen flere kilometer før flyplassen for å legge på vandring på motorveien den siste etappen slik vi hadde sett mange hadde måttet gjøre noen dager tidligere? Ville det bli vår tur nå? Ville den nattlige utflukten bli forgjeves, at vi ikke ville nå flyplassen, og at vi derfor måtte returnere til et eller annet sted som vi ikke riktig visste hva eventuelt ville være. For vårt hotell var vi ferdige med, de skulle jo ta i mot nye gjester…
Var flyplassen åpen?
Guiden hadde trøstet oss med at generalstreik i Spania ikke er på samme måte som i Norge. Det er ikke nødvendigvis slik at en generalstreik i dette landet får100% oppslutning. Guiden fortalte også at bussjåføren hadde sjekket at ruten han kjørte, trolig ville være farbar, og at vi ville komme uhindret frem til flyplassen. Men om så var, ville flyplassen være operabel? Guiden fortalte at flere fly hadde blitt innstilt, bl.a. alle fly fra Madrid til Barcelona. Først og fremst for å hindre at demonstrantenes rekker skulle bli enda mer tallrike.
Stridens kjerne
I området der vi bodde, hadde vi merket lite til katalonernes frigjøringskamp. Så var vel kanskje ikke dette en av de plassene i Catalonia der separatistene hadde størst oppslutning? Den grunnlovsstridige folkeavstemningen i 2017 om selvstendighet for regionen Catalonia, hadde bare hatt en oppslutning på 43%. Omtrent 90% av de som stemte, hadde sagt ja til løsrivelse. Katalanerne var med andre ord et splittet folk, og der vi bodde, var det trolig ikke så mange som ivret for selvstendighet. Skjønt det var påfallende at den spanske nasjonaldagen, 12. oktober, over hodet ikke ble feiret selv ikke i “vår” by. Ikke et eneste tegn på spansk entusiasme la vi merke til, ingen flagg, ingen feiring, ingen jubel. Absolutt ingen ting. Det var jo uvant, ikke minst for oss nordmenn som kan dette med å feire 17. mai. Her i regionen ble nasjonaldagen forbigått i stillhet. – I Catalonia feires ikke “Dìa de la Hispanidad” (Spanskhetens dag), hadde guiden fortalt oss. – I Madrid feires imidlertid dagen med pomp og prakt og en stor militærparade foran kongefamilie, stortingspolitikere og de regionale presidentene.
So far, so good
Langt om lenge skimtet vi flyplassen. – So far, so good, sa guiden på høyttaleren. Det første vi registrerte, var en mørklagt terminalbygning. Kanskje var streiken allerede startet, at reisen hit midt på natten hadde vært forgjeves? Men El Prat er en enorm flyplass, og etter litt kom vi til en opplyst bygningsdel. Der fantes det mennesker også. Mange mennesker. – Sjåføren forteller at det aldri pleier å være så mange reisende her på denne tid av døgnet, sa guiden videre. Kanskje det var andre som hadde kommet før oss og som også hadde reist forgjeves? Eller kanskje var det folk som hadde overnattet på flyplassen eller vært enda tidligere ute enn oss av frykt for at de ikke ville komme tidsnok til flyavgangen?
Bevæpnet politi over alt
Snart så vi mange politibiler og bevæpnete politifolk. De voktet flyplassens inngang. Her tok man ingen sjanser. Urolighetene for noen dager siden skulle ikke få gjenta seg. Bussen passerte terminalen og kjørte til stedet der sjåføren hadde lov til å sette oss av. Så gikk vi i nattemørket tilbake til der politiet voktet terminalbygningen. Vi trakk et lettelsens sukk da vi oppdaget at flere flyplassansatte allerede var i full gang med sitt arbeid. Generalstreik var øyensynlig ikke så altomfattende som vi hadde fryktet. Kanskje fordi det var uklart hvem som hadde oppfordret til en slik streik og legitimiteten i den? Eller kanskje var det forskjell på katalanere? Det var jo tross alt 57% som ikke deltok i folkeavstemningen om løsrivelse i 2017…
Flere overraskelser?
Vårt håp ble enda større da vi fant at Norwegians innsjekkingsdisk var bemannet, og at vi fikk levert bagasjen på normalt vis, pluss at vi fikk våre boarding pass. “So far, so good”. Men kunne det likevel vente flere overraskelser i timene som fulgte? Mange yrkesgrupper må være på jobb for at en flyplass skal fungere…
For å gjøre en lang historie kort. Vi kom oss vel av gårde. Samtlige trakk et lettelsens sukk da Norwegian-flyet taxet ut på rullebanen noe over kl. 08.00. Nå kunne vi sette kursen mot fredelige Norge mens hundretusener av frustrerte, illsinte og politikerforaktende katalanere entret sentrum av Barcelona for å kjempe sin frigjøringskamp og demonstrere mot sine overherrer i Madrid.
Venninnegjengen
I et rom på nabohotellet hang kanskje politimannens medbragte spanske flagg fremdeles på veggen? Eller kanskje hadde han tatt det seg i sin svartemarja? Og i Barcelona sentrum våknet guidens venninnegjeng til et helt annet Barcelona enn det jentene hadde sett for seg da de noen måneder tidligere bestilte tur dit og booket seg inn på et hotell midt i sentrum, et sted som nå var fullstendig dominert av til dels voldelige demonstranter, brennende søppelkonteinere, tåregasskyer, gummikuler, steinkasting, brannbomber etc.
Uvissheten sitter i ryggmargen
Ga ferieturen til Catalonia mersmak for meg og mitt reisefølge? Ikke spør om dette akkurat nå. Fremdeles sitter den uhyggelige uvissheten godt i ryggmargen. Ett er sikkert, for meg blir denne regionen helt nordøst i Spania ikke aktuelt å besøke med det første. Om noensinne… Time will show…
