I Finland er konkurransen om opptak til lærerhøyskoler og andre utdanningsinstitusjoner som har skolen som siktemål, meget hard. Konkurransen er så stor at bare er en av femten(!) slipper gjennom nåløyet og får realisert drømmen om å bli lærer…
Å være lærer i Finland gir høy status
I Finland er det stas å bli lærer. Finske lærere ses opp til, og de respekteres. Samtidig tjener en finsk lærer svært bra sammenlignet med andre yrkesgrupper. Læreryrket er et statusyrke i Finland, og slik har det vært i årtier. Så kan også finnene slå seg for brystet og si at de har verdens beste skole, noe diverse internasjonale undersøkelser dokumenterer.
Det vil føre for langt å komme inn på alt som finnene har gjort, og som gjør at deres skoletype tilhører verdens ypperste. Det vil også føre for langt i dette innlegget å fortelle hvorfor lærere har så høy status i nabolandet, og hvorfor studentene står i kø for å bli lærere. Slik er det jo definitivt ikke i Norge…
Ikke minst i den norske valgkampen er det mange som har sterke meninger – og enkle løsninger – om hva som bør gjøres med skolen. Den ene politikeren etter den andre kommer med lettvinte løsninger. Det skal pøses ut milliarder, det skal satses på skolen, det skal bli fritt skolevalg gjennom websider på dataen, osv. osv. Men dessverre, det hjelper bare så forsvinnende lite…
Å gjenreise respekten for norske lærere tar meget lang tid
Personlig tror jeg at dersom respekten for norske lærere, og statusen til lærerutdanningen skal styrkes, trengs det tid – masser av tid…
Jeg kan vanskelig skjønne at det kan bli en skikkelig snuoperasjon innenfor en og samme generasjon (dvs. 30 år). Jeg tror at vi må ha et lenger tidsperspektiv, kanskje en og en halv generasjon, med mindre politikerne kommer på banen og fatter noen upopulære tiltak som kan være med på å gjenreise lærerens autoritet gjennom et regelverk tuftet på disiplin, karakterer, tydelige konsekvenser, m.m.
Å bli lærer er ingen menneskerett
Dessverre har det alt for lenge vært slik at nesten alle som har hatt lyst til å bli lærere, har kunnet bli det i Norge. Noen har endatil blitt tatt opp på lærerutdanningen på særskilte vilkår, selv om studenten aldri var i nærheten av å ha kunnskaper eller lederegenskaper som var en forutsetning for å kunne lykkes i klasserommet. Å få realisert lærerdrømmen ble en misforstått menneskerett. I Norge.
Strøk i praksis, fikk likevel fortsette
Jeg hadde en gang en student som slet med psyken, og som fortalte at hun hadde begynt på lærerskolen fordi psykologen hennes mente at en lærerjobb ville være “god terapi”! En annen student skjønte ikke med sin beste vilje hensikten med at vi startet skoledagen med å hilse på hverandre, dvs. lærer og elever. Hun nektet å starte dagen med å hilse på elevene, hun ville begynne rett på sak uten noen markering av at skoledagen eller timen startet. En tredje student var sikkert blitt tatt opp på særskilt grunnlag, for han var faglig så uhyre svak at han ikke kunne det mest elementære innen grunnskolens matematikk. Han hørte heller ikke hva elevene svarte når de ba om ordet, og han rakk selv opp hånden når han ville komme til orde i timen for å gi elevene beskjeder – eller gå videre i undervisningen, osv. osv.
Jeg har hatt studenter som ikke hadde bedre karakter enn Ng eller 2 i viktige fag på videregående skole som norsk, engelsk og matematikk (noe som heldigvis er blitt endret på, men som ikke er ambisiøst nok…). Når lærere blottlegger manglende kunnskaper får pedagogen null respekt – og de fortjener det heller ikke..
Noen burde ha sagt det ettertrykkelig: Du egner deg ikke som lærer
Nå lurer du kanskje på hvordan dette endte? De var jo studenter og ikke ferdig utdannet… En del av de svake studentene som var i praksis hos meg i barneskolen, fikk karakteren “ikke bestått”. Likevel opplevde jeg at lærere på lærerhøyskolen oppfordret en student til å fortsette studiet, ikke gi opp, prøve litt til… Det kunne jo være at det ville gå bedre i neste praksisperiode, hos en annen øvingslærer – dvs. om godt og vel et halvt år… Så fortsatte lærerstudenten studiet, han som rakk hånden opp når han forsøkte å si noe til elevene, han som ikke kunne dividere de enkleste regneoppgaver i femteklasse, han som ikke hørte hva elevene svarte fordi han hadde så dårlig hørsel. Vedkommende student fortsatte i nesten ett år til på lærerhøyskolen, men så var det over og ut. Heldigvis. Men han kunne og burde ha avsluttet utdanningsløpet lenge før. Noen burde ha skåret gjennom og sagt; du egner deg ikke som lærer…
Og hva med meg… øvingslæreren eller veilederen? Jeg hadde sittet kveld etter kveld og dokumentert skriftlig hvorfor studenten hadde fått “ikke bestått”. For den slags må selvsagt dokumenteres, side opp og side ned. 13 tettskrevne A4 ark der jeg forklarte og dokumenterte i detalj hvorfor jeg hadde vendt tommelen ned for mannen. Men det arbeidet kunne jeg visst ha spart meg…, for hva hjalp vel rapporten når høyskolelærerne desavuerte konklusjonen min…?
Tror du, kjære leser, at alle øvingslærere fristes til å utføre flere tilsvarende langdryge papirøvelser over lyse og sene frikvelder? Jeg er ikke så sikker på det…